torsdag 28. mars 2013

Aldri mer?

Noen ganger tenker jeg: "Er du dum, Karine? Som tenker du blir frisk? Som påstår overfor deg selv og andre at du SKAL bli frisk en dag? Kanskje du ikke blir det?"...

For tenk om jeg ikke blir det? Tenk om jeg skal ha det sånn for alltid? Ikke klare meg selv, være avhengig av andre.. Må jeg selge leiligheten og alle tingene jeg er så glad i? Bo hos mamma og pappa for alltid uten å eie noe annet enn penger og det jeg går i? Skal jeg alltid være avhengig av at andre kjører meg hvis jeg skal et sted? Selge bilen? Skal jeg aldri få leve et normalt liv igjen hvor jeg klarer meg selv, er sosial, gjør huslige ting som baking og vasking eller få reise, trene? Jogge med musikk på ørene, er det en uoppnåelig drøm? Høre på radio/musikk? Danse? Skal jeg aldri mer få kunnskap gjennom bøker og forelesninger? Aldri mer kjenne på stabilitet, glede, vanlige utfordringer, mestring? Ikke få nye inntrykk, kjenne på pulseringer, impulsivitet? Kunne leve spontant OG etter avtaler? Skal jeg aldri mer få takke ja til en invitasjon uten å være redd for om jeg ikke får vært med og konsekvenser av å være med? Skal livet alltid være så snevert? Så for lite? Så trangt? Så lite levende?

 
Må jeg begynne å akseptere at det kan være realiteten? Godta at slik blir det? Jobbe med å innse at dette var det jeg fikk.. Jobbe med å finne de beste løsningene for å leve et liv slik som nå, som syk, for alltid? Er det dumt å drømme seg tilbake til, eller frem til, frisk? Håper jeg for mye? Tror jeg for hardt? Drømmer jeg for urealistisk?

Alle sier at jeg blir frisk, men liksom.. Når? Hvordan? Og hvordan kan de si det når de ikke veit? Kjenner jeg blir provosert noen ganger, sint, fortvila, når de påstår det.. Noen blir faktisk aldri friske.. Tenk om det gjelder meg? "Fordi du er så ung", er svaret. Jaha? Jeg veit om/har lest om flere som var yngre enn jeg da de fikk det, og som har hatt det mye lenger enn jeg.. De ble altså ikke friske, selv om de var unge.. Hvorfor? Hvem trekker i trådene? Hvem bestemmer? Og hvorfor blir noen friske og andre ikke?

Jeg er redd! Skikkelig redd! Pissredd! Redd for at livet er tatt fra meg for godt! For jeg vil ikke leve slik som dette for alltid! Kan ikke det! Vil ikke det! Veit ikke om jeg vil holde ut det.. Vil tilbake til livet! Men hva hvis ikke? Hva gjør jeg da?

Ung ufør..? Varig ufør..? Gamlehjem? Er det fremtiden min? Leve på staten. Lene meg på mamma og pappa. Hva skjer med meg den dagen de er borte og ikke kan hjelpe meg mer? Blir jeg plassert på hjem? Fortsette med å være bortgjemt og usynlig for omverdenen.. Leve i det skjulte, for meg selv, skjerma.. Er det et liv? Finnes det no verdighet i det å leve med ME for alltid?

Så mange spørsmål, null svar.. Ingenting er sikkert. Ikke noe kan garanteres. Ikke no trøster. Ingenting lindrer redselen, frykten, usikkerheten..

Leve i det uvisse.. Håpe, ønske, ville, kjempe, drømme.. Men hva hvis jeg må slutte med det? Hva om jeg må innse? Og når er det på tide å "innse" at en må ta inn over seg livet? Hvilken dag er det liksom? Når veit man at det er på tide å gi slipp? Det er jo helt umulig å svare på.. Hva om jeg gir opp for tidlig?

Slutte å håpe, begynne å godta. Vil jeg takle det?

Akkurat nå takler jeg livet som syk, og jeg kan gjøre det lenge, fordi jeg TROR på at jeg en dag blir frisk. Jeg har bestemt meg for at det må bli løsningen! Kanskje innen et år? Det er drømmen.. Men hva skjer hvis jeg slutter å tro? Faller jeg sammen og blir til intet? Er man dum som tror? Utsetter jeg meg selv for smerte ved å tro på noe som jeg kanskje aldri får oppleve? Men er ikke troen også viktig for ikke å gi opp, holde seg oppe, fremgang?

For akkurat som det er med religion, er det med ME: man velger å tro eller ikke tro. Det er et valg man tar. Det finnes ingen fysiske bevis som kan garantere at det finnes en Gud, ei heller at jeg blir frisk. Det finnes ikke en gang noe fysisk som vises på prøver at jeg er syk..

Men man tar et valg. Og velger man å tro i religionen, så gjør man det med hele hjertet med tanke på at det skal vare livet ut. Man kan ikke bruke og kaste Gud utfra hvor man er i livet, og som det passer en best.. På samme måte føler jeg det når det kommer til å tro på det å bli frisk. Jeg må tro så lenge jeg er syk, uansett. Og kanskje blir det livet ut. Aldri svikte, aldri tvile, aldri gi slipp på troen! Selv om det ikke finnes noen garanti..

For HVIS jeg kommer i mål, så var det så veldig verdt det.. Å holde fast i troen selv når det er som vanskeligst, selv når tvilen kommer snikende. Så ender man i paradis, fordi man holdt fast! Hvis jeg mister troen på å bli frisk, og faktisk BLIR frisk.. Vil det da føles som jeg svikta meg selv? At jeg ikke fortjener å være i paradis, i selve livet?

Jeg bestemmer meg.. Så får jeg heller bare være dum.. For jeg nekter å innse, nekter å gi slipp på troen.. Smaker på alle tankene og spørsmålene jeg har nevnt ovenfor som dukker opp i blant.. Lar dem ligge der og vake.. Men jeg lar dem ikke få bosted i meg, skyver dem unna med jevne mellomrom. I meg MÅ troen råde, ellers holder jeg det ikke ut... Da blir fortvilelsen så altfor stor, helt uhåndterlig, totalt utenfor min takleevne!

Jeg tror på bedring, stabilitet, godværsdager. Jeg tror på å klare meg selv, fullføre skole, få jobb og familie. Jeg tror på at dette ikke var alt livet ville gi meg. At livet tok noe, men at det vil gi noe tilbake. Som at dette er noe jeg vil komme styrket ut av. Jeg tror på et liv som frisk og alt hva det innebærer at jeg kan og får gjøre.

Jeg tror på å legge dette bake meg, kunne si: "Husker du da jeg var så syk? Jeg er så glad for at jeg ikke er det lenger".. Jeg tror på ferier, fester, kjærlighet, jentekvelder.. Alt uten bekymringer for hva som er og hva som kan komme. Tror på et travelt liv hvor jeg ikke alltid husker at jeg har vært syk, at jeg derfor klager over hverdagsproblemer igjen.. At jeg må ta meg selv i å måtte skjerpe meg, huske hva som var.

Jeg tror på livet mitt! Jeg er sikker på at livet mitt kjemper kampen mot ME hver dag inni kroppen min. At det vinner litt og litt hver dag, og at jeg en dag blir fylt av bare livet igjen. Da har jeg fått livet tilbake i gave! Og jeg skal aldri, aldri, glemme!

Eller kanskje jeg kommer til å gjøre det? Stykkevis og delt forsvinne? Aldri helt borte, men aldri mer nært heller.. Jeg håper det! For jeg vil ikke at ME skal få være en del av livet mitt lenger når jeg blir frisk.. Da vil jeg det skal være noe jeg minnes i blant, og som jeg er sjeleglad for at hører fortiden til... Men jeg kan ikke tillate meg å glemme det helt..

Livet.. Jeg får det tilbake! Jeg bare MÅ få det tilbake! Noe annet aksepterer jeg ikke, det er ikke rom for å tvile! Kjemper kampen. Tror. Håper. Drømmer. Holder ut! Å holde fast, det er veien tilbake for meg. Eller kanskje aller helst: det er veien frem! For målet ligger der fremme, i det ukjente! Ikke i "tilbake" eller "bakover", for det var der jeg ble til "syk"..

Der fremme, der er jeg frisk! Jeg kan se det for meg :) Kan du?

6 kommentarer:

  1. Karine, du skriver så himmelens bra! Du är en stark tjej och du måste komma levande ur ME, för de är du så värd <3 Jag läser ofta dina inlägg, de är så fina och bra skrivna. Det är nog ingen som kan förstå hur du verkligen har det, men när du är så öppen i dina tankar så ger du oss en god chans till att förstå hur det är... Tack!

    Påskkramar från Matilda

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!:) Så koselig å hør! :) Og tusen takk for nydelige ord og at du leser!! Varmer hjertet mitt <3 Du er fantastisk! Forståelse er den beste gaven jeg kan få i retur for å dele :)

      Påskeklemmer tilbake! Håper det er bra med deg!! :)

      Slett
    2. Du skriver bra :) jeg vet ikke om jeg har me men ligger mesteparten av tiden og tenker og serppå alt jeg skulle ha gjort. Har ikke krefter enkelte dager til dusje engang. Føler meg totalt isolert i egen kropp. Bra du jobber for st folj bedre kan forstå. Stå på videre ,klem

      Slett
  2. Jeg tror og ser det for meg hver eneste dag! Dette er noe som i fremtiden vil høre fortiden til. Du skriver veldig bra, godt og lese selvom det er trist på samme tid. Det må være skrekkelig å ikke vite, det er ingen fasitsvar eller dato for når ME dritten skal forlate deg. Vi får fortsette å tro! <3 Det er som du sier veldig viktig å tro, ellers er løpet kjørt.

    Love you big time!

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
    2. Godt å høre du gjør det :D Gleder meg så fælt til den dagen jeg forstår at dette hører fortiden til, at det ikke vil komme fler vonde dager som hører til sykdommen! Blir helt fantastisk! Takk, så koselig å høre :) Ja, det er det verste, å ikke vite. For jeg tror og håper på å bli bra, men ser samtidig at noen med denne sykdommen ikke blir det.. Og da, ja, beste å ikke tenke for mye på det.. Vi får gjøre det, du och jag <3

      Love you big time too!! Hjertet mitt du :)

      Slett