To måneder
har gått siden Ullevåll, mye har skjedd. Noe helt fantastisk! Noe veldig vondt
:( Det har vært vanskelig å skrive nå, for noe er veldig uvirkelig og vanskelig
å tro på. Det andre har plaget hjertet mitt så mye at jeg ikke har klart å
finne ordene til å skrive om noen av delene. Over en måned har gått, og jeg har
ikke klart å sette ord på dette, jeg har hatt det for vondt i en tid hvor jeg
skulle vært i ekstase.. Men nå prøver jeg, føler dere fortjener å vite.
Begynner med det gode:
For første gang på fem og halvt år har jeg kjent bedring. For første gang kunne jeg kjenne at noe i meg gikk opp, ikke ned. Først var det bare en følelse av at noe var i endring, dette varte i ca. to uker. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var.
Så begynte det å skje ting. Litt etter litt, en dag av gangen. Jeg kunne plutselig lese litt mer i tegneseriene, jeg kunne noen få ganger velge meg ut et stykke i avisa som jeg tillot meg å lese, jeg kunne begynne å parkere rullatoren og gå rundt i huset ved egen styrke og balanse, jeg kunne noen ganger gå opp trappa, og gå den ned veldig lett. Jeg kunne ta solarium igjen, denne gangen med musikk! Jeg klarer fortsatt ikke radio, men musikk i solariet går fint. Jeg har til og med ligget og dansa og sunget (lavt;)) med til musikken når jeg ligger der. Jeg har smilt J Jeg har hatt to besøk, et av kremen over alle kremer: jentene mine (Savna Carina og Silje:() og et besøk av min fantastiske venninne Jane og fadderbarnet mitt Aksel <3 Sist, men ikke minst, en dag jeg reiste meg opp fra senga kjente jeg et skikkelig gledeskick! OOOOOOOO!! Det er lenge siden jeg har kjent på den sparkende gleden!!
Det hele var så uvirkelig for meg, så jeg turte ikke tro på det selv. Turte ikke fortelle det til noen. Ikke engang til mamma, pappa og brodern. Jeg gikk noen dager og kjente på det for meg selv. Dette kunne vel ikke være sant? Dette måtte være et blaff før det store smellet, måtte det ikke? Men smellen kom ikke.
Jeg er ikke i like god form som de to dagene tidligere i år hvor jeg har fått skikkelig opptur med mye energi og lyst til å gjøre masse. Fortsatt er jeg veldig dårlig, og fortsatt er veien så uendelig lang til å bli frisk. Men på sykehuset sa de at sykdommen har snudd dersom jeg får noen dager etter hverandre som er litt bedre.. Og det har jeg hatt nå!! Det varte i to-tre uker (Fra slutten av juli til begynnelsen av august) disse små vidunderne som kom trillende som perler på en snor. Da jeg fortalte det til mamma og pappa etter noen dager, da jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, begynte pappa å gråte av glede og mamma så bare ut til å ikke forstå hva jeg sa.
Vi tar ikke av av glede, vi har gått på mange smeller før. Følelsene blir dempet av redsel, men kanskje vi må finne frem noe glede og håp igjen?:)
Jeg har ikke villet fortelle det til så mange, redd for at dere ikke vil forstå at veien til å bli frisk er nesten like lang som veien til å bli dårlig. Men når noen har spurt, har vi ikke klart å lyve. Da har vi fortalt at jeg KANSKJE har nådd bunnen, at det har vært små fremskritt, men at vi bare må se an fremover hva som skjer. Jeg var nesten sinna da mamma fortalte det til noen, var så redd for å få en baksmell som gjorde nyheten helt verdiløs. Men så er det viktig å dele det gode som skjer, ikke bare det dårlige! Og mest av alt ville jeg rope det ut så alle kunne høre det, men jeg turte ikke.. Så jeg har ikke prøvd å holde det skjult for noen, jeg har bare vært så redd for hva som vil skje dersom jeg forteller det.. Men når roper jeg det ut til hele verden!!
Jeg har fortsatt problemer med å tro på dette. Venter på smellen. Er jeg virkelig bedre? Drømmer jeg? Men jeg drømmer ikke.. Jeg gjør ikke det! Jeg klarer ikke alt hele tiden, en ting per dag maks og gjerne hviledager mellom hver ting. Det som varer lengst er pausene mellom hver gang jeg bruker rullatoren. Den kan stå parkert flere dager i strekk :)
Etter de to-tre ukene hvor formen var bedre har jeg hatt dager som er helt pyton, dager der alt er som før.. Fått smeller hvor jeg har hatt det så ille at jeg tror at jeg skal dø. Men jeg kommer meg fortere enn før. Det tar ikke uker lenger, men dager. Så kommer disse dagene snikende innimellom igjen, hvor ting kjennes ok, dager hvor jeg er bedre enn på det dårligste. Fortsatt veldig syk og ikke mye bedre, men det kjennes mer ok for det. Fordi jeg klarer en av disse tingene som jeg har nevnt.
Jeg prøver nå endelig å glede meg over dette som jeg har fått i gave! Det er både bursdag, 17. mai og julaften på en gang for meg, dersom det er sant at jeg nå har nådd bunnen. At jeg fra nå av skal begynne på veien oppover. Nedturene blir lettere å takle når jeg veit at neste steg er opp, ikke videre ned!
Jeg krysser ihvertfall alt jeg har å krysse!!
Det vonde:
Dette skriver jeg ikke fordi jeg vil fortelle at det er slutt mellom Christian og meg, at jeg er single. Det er faktisk vanskelig å dele, det er privat. Men jeg ønsker å fortelle om at det å være kjærester i en så vanskelig situasjon ikke er lett, og at det kan ende med at det blir slutt. Så mye smerte og sykdom er så altoppslukende at følelsene kan bli borte hos begge to. For mange med sykdom ender det slik. Man kjemper så hardt for å komme seg igjennom, og man mister noe på veien, dessverre! Og jeg vil dele at selv om det gjør forferdelig vondt, og alt virker håpløst, hvor går veien videre nå, klarer jeg det alene? Så kan man klare å finne tilbake til et eget ståsted. Klare å kjempe videre i sykdommen på ”egenhånd”. Stå støtt, finne nye mål og nyte de andre man har rundt seg!
Jeg har sendt dette til Christian og han har godkjent at jeg legger det ut. J
Sjokket kom 24. juli. Christian orka ikke mer. Visste ikke om han klarte stå ved min side lenger og være min støtte. Jeg skreik av smerte! Ba deg om å ikke gå fra meg nå! Dette klarer jeg ikke takle, jeg trenger deg. Jeg skalv! Bare når du holder rundt meg, blir verden bra igjen for en liten stund. Bare du kan fjerne meg fra smertene. Du var her i mange timer og vi snakket og gråt sammen! Fine du!
Vi tok en pause, han skulle få tid til å tenke og kjenne etter hva han ville.
I to uker bare gråt jeg, måtte ta beroligende og tenkte kun en tanke: "Kom tilbake til meg, vær så snill, kom tilbake til meg"!! Det var så tøft! Så sykelig vondt! Skulle jeg måtte kjempe denne kampen videre uten han? Var det rettferdig? Skulle han fortsette livet sitt mens jeg måtte ligge tilbake her? Han hadde lovet å kjempe sammen med meg, vi skulle være et team. Og skulle han gå fra meg nå som jeg begynte å bli bedre? Nå som vi endelig sakte, men sikkert, skulle få realisere drømmene vi har snakket om. At jeg kan komme litt til Oslo igjen, være med ham på ting i blant osv.. Alle delmålene mine forsvant. Jeg hadde ikke noe å se frem til. Nå må jeg bo hjemme ennå lenger enn jeg drømte om.
Dette overskygget totalt det største som har skjedd meg på fem og halvt år: at jeg kjente bedring. Jeg kjente ikke glede over det i det hele tatt, det hadde ingen betydning! Hvordan skulle jeg klare kampen videre? Hva skulle bli mine nye delmål? Hvordan skulle jeg finne et nytt ståsted i sykdommen hvor bare jeg skulle stå? Hva skulle jeg ha å se frem til, noe å glede meg til når bedre dager kom? Jeg hadde ingen svar. Ønsket bare å dele alt med deg. Alt var bare trist og håpløst.. Og det var da jeg forsto at dette ikke er meg. Jeg måtte begynne å ta tak. Jeg er ikke en som depper, graver meg ned og ikke ser fremover. Jeg måtte finne tilbake til den Karine jeg kjenner.
Jeg er en kjemper. Jeg er ikke avhengig av andre for å klare noe. Jeg har alltid sagt "Taler søl", og det skal jeg jammen nå også. Jeg skal knekke sykdommen på egenhånd.. Dessuten har jeg verdens fineste venner og familie som støtter og er der for meg 110% absolutt hele tiden! Jeg kunne ikke vært heldigere. Jeg forsto at ekte venner og familie er de eneste som står gjennom last og brast, de er de eneste man kan stole på at vil være der gjennom alt! Jeg slutta med beroligende, begynte å jobbe med meg selv. Og da jeg til slutt skulle være ærlig med meg selv, så følte ikke jeg heller det jeg burde føle for ham. Jeg hadde ikke gjort det på lenge. Jeg ønska det så inderlig, trengte deg så sårt, ville så gjerne at det skulle være oss to! Håpa at når jeg blei frisk, så ville alt bli som før. Jeg hadde aldri kommet til å gå fra deg, ikke etter alt det du har gjort for meg! Du er et fantastisk menneske! Takk for tiden du har vært min! Takk for at du sto ved min side i den verste perioden i mitt liv!
Jeg forstår godt at om man han mulighet til å pakke tingene sine og gå videre i livet uten denne sykdommen, så tar man den sjansen. Jeg skulle så inderlig gjerne gjort det selv, men kan ikke :( Nå måtte du tenke på deg selv, nå var det tid for deg. Vi skulle ikke gå under begge to! Jeg sier ikke at du tok beina på nakken og løp, for det har du ikke gjort. Du har fortsatt valgt å være vennen min, fortsatt valgt å være der for meg. Men du har muligheten til å redde deg selv, og med det er du heldig! Jeg forstår at sykdommen gjorde deg vondt også, at du ikke kunne være glad når du var i denne situasjonen. At det gjorde noe med følelsene dine. Jeg er lei meg for at det var sykdommen min som gjorde deg vondt. Men som vi snakket om så følte ingen av oss det vi burde føle når vi var ærlige mot oss selv. Det er vanskelig å holde på følelser i en slik situasjon, det blir så mye smerte og vondt at man bare prøver å holde ut. Det var så godt å ha deg her! Du strålte opp og gjorde dagen min gladere! Det måtte bli slutt, vi var ikke de rette for hverandre, men det gjør noe så inni granskauen vondt for det! Og det kommer det til å gjøre lenge! Du betyr så mye for meg, du har hjulpet meg gjennom den verste perioden i mitt liv. Nå må jeg forsøke å klare resten selv med hjelp fra alle mine gode mennesker.
11. august blei det altså slutt. Du kom hit og vi snakket sammen hele kvelden. Hva vi snakket om blir mellom oss.. Men vi snakket så fint og du lytta til alt jeg trengte å fortelle deg. Det gjorde godt, jeg fant litt tilbake til roen i meg. Vi gråt og holdt rundt hverandre. Og vi bestemte oss for å være venner. Heldigvis! Det kjennes godt og riktig! Jeg savner deg fortsatt utrolig mye, savner alle tingene som bare var våre, rart å ikke sende melding så ofte og ringe nattapå, og når jeg hører en bil utenfor, håper jeg det er du som kommer for å glede meg med ditt smil og impulsivitet.. Tenker også ofte på at det er leit at du ikke får oppleve meg som kjæresten din som frisk igjen, at vi ikke skal få dele det gode sammen igjen. Du har sagt at du har lyst til å besøke meg, gleder meg til det:)
Jeg gråter når jeg skriver dette. Det gjør fortsatt så utrolig vondt. Det var som å få revet av et plaster, hvor tryggheten min brått forsvant. For alltid veldig glad i deg, det skal du vite!
Takk til alle dere jeg føler er de ekte støttene i mitt liv, som har sendt og fortsatt sender melding dag og natt for å høre hvordan det går med meg! For noen mennesker dere er! Og spesielt du Trine har stått meg ekstremt nær i denne tiden! <3 Du forstår så inderlig og bryr deg så uendelig, du har hjulpet meg så igjennom det her! Det har betydd og betyr så utrolig mye at jeg eier ikke ord! Det hjelper meg så veldig med det vonde, med savnet og ensomhetsfølelsen at jeg blir tenkt på av dere, at dere bryr dere om meg. Det blir svakere for en liten stund.. Det er lettere å takle det vonde når jeg får styrke tilsendt fra dere via de mest omsorgsfulle ord! Hva i all verden skulle jeg ha gjort uten dere? Enda en gang får jeg bekreftelse på hvem som er de viktigste personene i mitt liv, de som bryr seg mest om meg! Dere er engler!!
Ved og ha tatt tak i meg selv, prøvd å finne tilbake til den jeg er, og ved all støtten jeg har fått fra dere rundt meg, føler jeg endelig at jeg begynner å stå på bena igjen! Jeg begynner å kjenne glede over å bli bedre, jeg har også fått en del andre ting jeg nå ser frem til å gjøre når kroppen friskner litt! Mål med venner og familien hjelper meg til å se fremover, jeg har noe å glede meg til! Tur med venna mine, hotelltur med brodern (med spa!!), show med familien og så veldig mye mer har jeg nå å se frem til!
Livet blir ikke alltid slik vi forestiller oss det, men det kan vel komme noe godt ut av forandringer også?
TAKK!!!
Ellers skal jeg på Ahus for søvnregistrering denne uka. Skal innover i morgen for å få satt på 11 elektroder på hodet (da blir jeg sikkert fin;)) og to på hver legg. Må være der før kl. 14, så det blir en liten utfordring. Blir sendt hjem igjen etterpå. Skal registrere søvnen i løpet av natta, men da er jeg jo våken.. Og så må jeg være våken nesten hele torsdagen, bortsett fra kl. 10, 12, 14, 16 og 18 hvor jeg skal legge meg et minutt før og prøve å sove i 20 minutter. Resten må jeg være våken. Jeg sovner jo ikke akkurat på kommando, så jeg blir nok utrolig sliten av dette.. Må inn til Ahus igjen for å ta av elektrodene innen kl 20:30. Så jeg er forberedt på å bli veldig dårlig nå, gruer meg til dette opplegget.. Vil ikke ødelegge formen. Men jeg håper på rask bedring om jeg får hvile nok!:)
Jeg var på musikkfestivalen her hjemme lørdag 1. september. Jeg hvilte helt til 19:30 før jeg spiste mat, for så å ordne meg. Så gøy å sminke seg og fikse håret. Antrekket lå klart fra torsdag av J Var der kl 22:45 og var ute helt til klokka 4!!!!!!! Er jo en evighet siden jeg klarte det! Var så utrolig morsomt å treffe igjen venner, snakke og klemme! Jeg gikk på høye hæler (!) og smilte hele kvelden! Og jeg har smilt hver dag etter det, kommer på morsomme ting fra kvelden og er bare utrolig lykkelig for å ha opplevd en slik kveld! Lever lenge på den!!:)
.JPG)
Begynner med det gode:
For første gang på fem og halvt år har jeg kjent bedring. For første gang kunne jeg kjenne at noe i meg gikk opp, ikke ned. Først var det bare en følelse av at noe var i endring, dette varte i ca. to uker. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var.
Så begynte det å skje ting. Litt etter litt, en dag av gangen. Jeg kunne plutselig lese litt mer i tegneseriene, jeg kunne noen få ganger velge meg ut et stykke i avisa som jeg tillot meg å lese, jeg kunne begynne å parkere rullatoren og gå rundt i huset ved egen styrke og balanse, jeg kunne noen ganger gå opp trappa, og gå den ned veldig lett. Jeg kunne ta solarium igjen, denne gangen med musikk! Jeg klarer fortsatt ikke radio, men musikk i solariet går fint. Jeg har til og med ligget og dansa og sunget (lavt;)) med til musikken når jeg ligger der. Jeg har smilt J Jeg har hatt to besøk, et av kremen over alle kremer: jentene mine (Savna Carina og Silje:() og et besøk av min fantastiske venninne Jane og fadderbarnet mitt Aksel <3 Sist, men ikke minst, en dag jeg reiste meg opp fra senga kjente jeg et skikkelig gledeskick! OOOOOOOO!! Det er lenge siden jeg har kjent på den sparkende gleden!!
Det hele var så uvirkelig for meg, så jeg turte ikke tro på det selv. Turte ikke fortelle det til noen. Ikke engang til mamma, pappa og brodern. Jeg gikk noen dager og kjente på det for meg selv. Dette kunne vel ikke være sant? Dette måtte være et blaff før det store smellet, måtte det ikke? Men smellen kom ikke.
Jeg er ikke i like god form som de to dagene tidligere i år hvor jeg har fått skikkelig opptur med mye energi og lyst til å gjøre masse. Fortsatt er jeg veldig dårlig, og fortsatt er veien så uendelig lang til å bli frisk. Men på sykehuset sa de at sykdommen har snudd dersom jeg får noen dager etter hverandre som er litt bedre.. Og det har jeg hatt nå!! Det varte i to-tre uker (Fra slutten av juli til begynnelsen av august) disse små vidunderne som kom trillende som perler på en snor. Da jeg fortalte det til mamma og pappa etter noen dager, da jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, begynte pappa å gråte av glede og mamma så bare ut til å ikke forstå hva jeg sa.
Vi tar ikke av av glede, vi har gått på mange smeller før. Følelsene blir dempet av redsel, men kanskje vi må finne frem noe glede og håp igjen?:)
Jeg har ikke villet fortelle det til så mange, redd for at dere ikke vil forstå at veien til å bli frisk er nesten like lang som veien til å bli dårlig. Men når noen har spurt, har vi ikke klart å lyve. Da har vi fortalt at jeg KANSKJE har nådd bunnen, at det har vært små fremskritt, men at vi bare må se an fremover hva som skjer. Jeg var nesten sinna da mamma fortalte det til noen, var så redd for å få en baksmell som gjorde nyheten helt verdiløs. Men så er det viktig å dele det gode som skjer, ikke bare det dårlige! Og mest av alt ville jeg rope det ut så alle kunne høre det, men jeg turte ikke.. Så jeg har ikke prøvd å holde det skjult for noen, jeg har bare vært så redd for hva som vil skje dersom jeg forteller det.. Men når roper jeg det ut til hele verden!!
Jeg har fortsatt problemer med å tro på dette. Venter på smellen. Er jeg virkelig bedre? Drømmer jeg? Men jeg drømmer ikke.. Jeg gjør ikke det! Jeg klarer ikke alt hele tiden, en ting per dag maks og gjerne hviledager mellom hver ting. Det som varer lengst er pausene mellom hver gang jeg bruker rullatoren. Den kan stå parkert flere dager i strekk :)
Etter de to-tre ukene hvor formen var bedre har jeg hatt dager som er helt pyton, dager der alt er som før.. Fått smeller hvor jeg har hatt det så ille at jeg tror at jeg skal dø. Men jeg kommer meg fortere enn før. Det tar ikke uker lenger, men dager. Så kommer disse dagene snikende innimellom igjen, hvor ting kjennes ok, dager hvor jeg er bedre enn på det dårligste. Fortsatt veldig syk og ikke mye bedre, men det kjennes mer ok for det. Fordi jeg klarer en av disse tingene som jeg har nevnt.
Jeg prøver nå endelig å glede meg over dette som jeg har fått i gave! Det er både bursdag, 17. mai og julaften på en gang for meg, dersom det er sant at jeg nå har nådd bunnen. At jeg fra nå av skal begynne på veien oppover. Nedturene blir lettere å takle når jeg veit at neste steg er opp, ikke videre ned!
Jeg krysser ihvertfall alt jeg har å krysse!!
Det vonde:
Dette skriver jeg ikke fordi jeg vil fortelle at det er slutt mellom Christian og meg, at jeg er single. Det er faktisk vanskelig å dele, det er privat. Men jeg ønsker å fortelle om at det å være kjærester i en så vanskelig situasjon ikke er lett, og at det kan ende med at det blir slutt. Så mye smerte og sykdom er så altoppslukende at følelsene kan bli borte hos begge to. For mange med sykdom ender det slik. Man kjemper så hardt for å komme seg igjennom, og man mister noe på veien, dessverre! Og jeg vil dele at selv om det gjør forferdelig vondt, og alt virker håpløst, hvor går veien videre nå, klarer jeg det alene? Så kan man klare å finne tilbake til et eget ståsted. Klare å kjempe videre i sykdommen på ”egenhånd”. Stå støtt, finne nye mål og nyte de andre man har rundt seg!
Jeg har sendt dette til Christian og han har godkjent at jeg legger det ut. J
Sjokket kom 24. juli. Christian orka ikke mer. Visste ikke om han klarte stå ved min side lenger og være min støtte. Jeg skreik av smerte! Ba deg om å ikke gå fra meg nå! Dette klarer jeg ikke takle, jeg trenger deg. Jeg skalv! Bare når du holder rundt meg, blir verden bra igjen for en liten stund. Bare du kan fjerne meg fra smertene. Du var her i mange timer og vi snakket og gråt sammen! Fine du!
Vi tok en pause, han skulle få tid til å tenke og kjenne etter hva han ville.
I to uker bare gråt jeg, måtte ta beroligende og tenkte kun en tanke: "Kom tilbake til meg, vær så snill, kom tilbake til meg"!! Det var så tøft! Så sykelig vondt! Skulle jeg måtte kjempe denne kampen videre uten han? Var det rettferdig? Skulle han fortsette livet sitt mens jeg måtte ligge tilbake her? Han hadde lovet å kjempe sammen med meg, vi skulle være et team. Og skulle han gå fra meg nå som jeg begynte å bli bedre? Nå som vi endelig sakte, men sikkert, skulle få realisere drømmene vi har snakket om. At jeg kan komme litt til Oslo igjen, være med ham på ting i blant osv.. Alle delmålene mine forsvant. Jeg hadde ikke noe å se frem til. Nå må jeg bo hjemme ennå lenger enn jeg drømte om.
Dette overskygget totalt det største som har skjedd meg på fem og halvt år: at jeg kjente bedring. Jeg kjente ikke glede over det i det hele tatt, det hadde ingen betydning! Hvordan skulle jeg klare kampen videre? Hva skulle bli mine nye delmål? Hvordan skulle jeg finne et nytt ståsted i sykdommen hvor bare jeg skulle stå? Hva skulle jeg ha å se frem til, noe å glede meg til når bedre dager kom? Jeg hadde ingen svar. Ønsket bare å dele alt med deg. Alt var bare trist og håpløst.. Og det var da jeg forsto at dette ikke er meg. Jeg måtte begynne å ta tak. Jeg er ikke en som depper, graver meg ned og ikke ser fremover. Jeg måtte finne tilbake til den Karine jeg kjenner.
Jeg er en kjemper. Jeg er ikke avhengig av andre for å klare noe. Jeg har alltid sagt "Taler søl", og det skal jeg jammen nå også. Jeg skal knekke sykdommen på egenhånd.. Dessuten har jeg verdens fineste venner og familie som støtter og er der for meg 110% absolutt hele tiden! Jeg kunne ikke vært heldigere. Jeg forsto at ekte venner og familie er de eneste som står gjennom last og brast, de er de eneste man kan stole på at vil være der gjennom alt! Jeg slutta med beroligende, begynte å jobbe med meg selv. Og da jeg til slutt skulle være ærlig med meg selv, så følte ikke jeg heller det jeg burde føle for ham. Jeg hadde ikke gjort det på lenge. Jeg ønska det så inderlig, trengte deg så sårt, ville så gjerne at det skulle være oss to! Håpa at når jeg blei frisk, så ville alt bli som før. Jeg hadde aldri kommet til å gå fra deg, ikke etter alt det du har gjort for meg! Du er et fantastisk menneske! Takk for tiden du har vært min! Takk for at du sto ved min side i den verste perioden i mitt liv!
Jeg forstår godt at om man han mulighet til å pakke tingene sine og gå videre i livet uten denne sykdommen, så tar man den sjansen. Jeg skulle så inderlig gjerne gjort det selv, men kan ikke :( Nå måtte du tenke på deg selv, nå var det tid for deg. Vi skulle ikke gå under begge to! Jeg sier ikke at du tok beina på nakken og løp, for det har du ikke gjort. Du har fortsatt valgt å være vennen min, fortsatt valgt å være der for meg. Men du har muligheten til å redde deg selv, og med det er du heldig! Jeg forstår at sykdommen gjorde deg vondt også, at du ikke kunne være glad når du var i denne situasjonen. At det gjorde noe med følelsene dine. Jeg er lei meg for at det var sykdommen min som gjorde deg vondt. Men som vi snakket om så følte ingen av oss det vi burde føle når vi var ærlige mot oss selv. Det er vanskelig å holde på følelser i en slik situasjon, det blir så mye smerte og vondt at man bare prøver å holde ut. Det var så godt å ha deg her! Du strålte opp og gjorde dagen min gladere! Det måtte bli slutt, vi var ikke de rette for hverandre, men det gjør noe så inni granskauen vondt for det! Og det kommer det til å gjøre lenge! Du betyr så mye for meg, du har hjulpet meg gjennom den verste perioden i mitt liv. Nå må jeg forsøke å klare resten selv med hjelp fra alle mine gode mennesker.
11. august blei det altså slutt. Du kom hit og vi snakket sammen hele kvelden. Hva vi snakket om blir mellom oss.. Men vi snakket så fint og du lytta til alt jeg trengte å fortelle deg. Det gjorde godt, jeg fant litt tilbake til roen i meg. Vi gråt og holdt rundt hverandre. Og vi bestemte oss for å være venner. Heldigvis! Det kjennes godt og riktig! Jeg savner deg fortsatt utrolig mye, savner alle tingene som bare var våre, rart å ikke sende melding så ofte og ringe nattapå, og når jeg hører en bil utenfor, håper jeg det er du som kommer for å glede meg med ditt smil og impulsivitet.. Tenker også ofte på at det er leit at du ikke får oppleve meg som kjæresten din som frisk igjen, at vi ikke skal få dele det gode sammen igjen. Du har sagt at du har lyst til å besøke meg, gleder meg til det:)
Jeg gråter når jeg skriver dette. Det gjør fortsatt så utrolig vondt. Det var som å få revet av et plaster, hvor tryggheten min brått forsvant. For alltid veldig glad i deg, det skal du vite!
Takk til alle dere jeg føler er de ekte støttene i mitt liv, som har sendt og fortsatt sender melding dag og natt for å høre hvordan det går med meg! For noen mennesker dere er! Og spesielt du Trine har stått meg ekstremt nær i denne tiden! <3 Du forstår så inderlig og bryr deg så uendelig, du har hjulpet meg så igjennom det her! Det har betydd og betyr så utrolig mye at jeg eier ikke ord! Det hjelper meg så veldig med det vonde, med savnet og ensomhetsfølelsen at jeg blir tenkt på av dere, at dere bryr dere om meg. Det blir svakere for en liten stund.. Det er lettere å takle det vonde når jeg får styrke tilsendt fra dere via de mest omsorgsfulle ord! Hva i all verden skulle jeg ha gjort uten dere? Enda en gang får jeg bekreftelse på hvem som er de viktigste personene i mitt liv, de som bryr seg mest om meg! Dere er engler!!
Ved og ha tatt tak i meg selv, prøvd å finne tilbake til den jeg er, og ved all støtten jeg har fått fra dere rundt meg, føler jeg endelig at jeg begynner å stå på bena igjen! Jeg begynner å kjenne glede over å bli bedre, jeg har også fått en del andre ting jeg nå ser frem til å gjøre når kroppen friskner litt! Mål med venner og familien hjelper meg til å se fremover, jeg har noe å glede meg til! Tur med venna mine, hotelltur med brodern (med spa!!), show med familien og så veldig mye mer har jeg nå å se frem til!
Livet blir ikke alltid slik vi forestiller oss det, men det kan vel komme noe godt ut av forandringer også?
Litt om nå:
Formen nå
om dagen er ikke kjempebra.. På utsiden bygges det et nytt boligfelt og siden
det er mye berg her så sprenges det. De sprengte tre dager forrige uke, skal
sprenge hele denne uka og noe neste uke. Lørdag skulle det være rolig så jeg
kunne hvile meg litt opp igjen, men da var det noen andre som reiv et hus, så det
bråkte hele dagen frem til kvelden. Fredag og lørdag blei jeg så dårlig at jeg
til og med mistet taleevnen. Kan tenke deg hvordan det var for ei skravlebøtte
som meg J Søndag var
det heldigvis rolig, og jeg kom meg litt igjen, godt! Så får vi bare se hvordan
uka blir.
Ellers skal jeg på Ahus for søvnregistrering denne uka. Skal innover i morgen for å få satt på 11 elektroder på hodet (da blir jeg sikkert fin;)) og to på hver legg. Må være der før kl. 14, så det blir en liten utfordring. Blir sendt hjem igjen etterpå. Skal registrere søvnen i løpet av natta, men da er jeg jo våken.. Og så må jeg være våken nesten hele torsdagen, bortsett fra kl. 10, 12, 14, 16 og 18 hvor jeg skal legge meg et minutt før og prøve å sove i 20 minutter. Resten må jeg være våken. Jeg sovner jo ikke akkurat på kommando, så jeg blir nok utrolig sliten av dette.. Må inn til Ahus igjen for å ta av elektrodene innen kl 20:30. Så jeg er forberedt på å bli veldig dårlig nå, gruer meg til dette opplegget.. Vil ikke ødelegge formen. Men jeg håper på rask bedring om jeg får hvile nok!:)
Jeg var på musikkfestivalen her hjemme lørdag 1. september. Jeg hvilte helt til 19:30 før jeg spiste mat, for så å ordne meg. Så gøy å sminke seg og fikse håret. Antrekket lå klart fra torsdag av J Var der kl 22:45 og var ute helt til klokka 4!!!!!!! Er jo en evighet siden jeg klarte det! Var så utrolig morsomt å treffe igjen venner, snakke og klemme! Jeg gikk på høye hæler (!) og smilte hele kvelden! Og jeg har smilt hver dag etter det, kommer på morsomme ting fra kvelden og er bare utrolig lykkelig for å ha opplevd en slik kveld! Lever lenge på den!!:)
.JPG)
Klar for festeligheter :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar