Jeg ER, men lever ikke

Denne lista har liggi noen måneder på dataen. Heldigvis lever jeg litt mer nå enn da, men slik som dette føles det ofte:

Jeg eksisterer, men lever ikke
Jeg ser inn i speilet, men ser ikke meg
Jeg smiler, men kjenner ingen glede
Jeg har en hjerne, men den tenker ikke
Jeg åpner munnen, men ordene jeg ville si kommer ikke
Jeg ser fine eller triste ting, men føler ikke
Dagene går, men jeg lengter bare etter dem som skal komme
Jeg ser bokstavene, men kan ikke lese dem
Jeg spiser mat, men den smaker ingenting
Jeg drømmer om å gå tur, men beina vil ikke bære meg
Jeg lengter etter dem rundt meg dag og natt, men orker sjelden å se dem
Jeg har mennesker rundt meg, men føler meg ensom
Jeg har en telefon, men kan ikke snakke i den
Jeg har bil, men orker ikke kjøre den
Jeg har alt jeg trenger, men klarer ikke å bruke det
Jeg dusjer, men føler meg ikke ren
Jeg får sove litt, men er like sliten
Alle hjelper meg som best de kan, men jeg blir ikke frisk
Alle sier jeg skal bli frisk en dag, men jeg har begynt å tvile
Jeg ser på TV, men får ofte ikke med meg hva som skjer
Jeg elsker samtaler, men orker ikke delta
Jeg sminker meg, men føler ingen lykke
Jeg veit hvem jeg er, men har ikke ork til å la alle få se det
Jeg fryser, men svetter samtidig
Jeg er i utgangspunktet ressurssterk, men får ikke til noen ting
Jeg ordner meg, spiser og vaske klær, men føler ingen mestring
Jeg vil bli kjent med nye mennesker, men føler at jeg er defekt og lite interessant for andre slik jeg er nå
Jeg har ikke en dødelig sykdom, men jeg er redd allikevel
Jeg vil være der for andre slik jeg var før, hjertet mitt fungerer ennå, men jeg føler andre er så redde for å "bry" meg nå som jeg er syk.. Det er ikke slik jeg ser det.. Ved at jeg kan få ta del i deres problemer og utfordringer, føler jeg meg nyttig. Da blir det også lettere for meg å dele, vi oppnår gjensidighet! Så bruk meg slik dere gjorde før!
Jeg gleder meg til å bli frisk, men ser ikke lyset i enden av tunnelen
Jeg tenker positive tanker, men drømmer stygge mareritt
Jeg er fadder, men føler jeg svikter
Jeg forsøker å holde meg i ro, men blir tappet for krefter
Jeg kan få masse besøk, men vil oftest være alene
Jeg ser livet går videre, mens jeg henger igjen
Jeg opplever motgang som vil gjøre meg sterkere, men ville vært erfaringen foruten
Jeg har mange planer, men får ikke gjennomført noen
Jeg har så mange drømmer, men får ennå ikke oppfylt dem
Jeg har så mye å gi, men kroppen gir meg ikke lov
Pianospilling er som terapi, men det er for tungt å spille
Dagene er så rolige, men kroppen er så utrolig urolig
Jeg kan så mye, men alt er borte nå
Hele livet ligger foran meg, men jeg ser bare det jeg må legge bak meg
Jeg har så mange muligheter, men akkurat nå ser jeg ingen
Jeg ønsker å bli holdt rundt, men gråter ved berøring
Jeg elsker livet, men hater sykdommen det har gitt meg
Jeg blir sinna og lei meg, men veit ikke hvorfor
Jeg har så mye smerte, men kan ikke gjøre noe med det - må lide tålmodig
Jeg må vente på å bli frisk, men har ingen tålmodighet
Jeg har kjent litt bedring, men opplever stor frustrasjon over at det ikke kan gå fortere

Jeg eksisterer, men lever ikke

Livet er hardt, men jeg skal ikke knekkes!
Jeg kjemper kampen og skal ikke gi meg!
Alt kommer til den som kan vente, så jeg får lære meg å vente en stund til.
Jeg får styrke og energi fra stjernene rundt meg.
Jeg beundrer dere, dere er best!
En dag står jeg der frisk og med nye krefter.
Alt på lista over vil høre fortiden til!!

IIIIIIIiiiiiiiiiiiiii haaaaaaa!!

”Alt vi veit om fremtiden, er at den vil bli annerledes. Men kanskje er vi redde for at den vil bli lik. Derfor må vi glede oss over forandringene. For, som noen en gang sa, alt ordner seg til slutt. Og hvis det ikke har ordnet seg... ...stol på meg, så er det ikke slutt ennå”.