Dette er de første ordene jeg klarte å skrive på nesten et
år. Deler det i sin helhet, selv om det første avsnittet er litt gjentagelse av
historien min, resten er nytt J
(Og det fikk jeg til! Med venner og familie! Stas!!)
16. september 2011:
Her ligger jeg og får ikke sove, igjen.. Har vel vært sånn siden jula 2010. Jeg som nesten ikke turte ta en paracet før har nå prøvd utallige typer sovemedisiner uten spesiell effekt, og nå prøver jeg å trappe ned. Sykdommen har kommet snikende siden kyssesyken januar 2007, men jeg har alltid tenkt det vil gå over. Ville ikke innse at jeg kunne bli syk, at jeg kunne ende opp ”utenfor” livet mitt. Fra august 2010 ville jeg bare sove, hele tiden, og jeg hadde ikke lenger energi eller form til å klare hverken skole, jobb eller et sosialt liv. Jeg skjønte at noe var galt, men tenkte fortsatt at jeg skulle klare det, det måtte da gå over? I desember måtte jeg innrømme ”nederlaget” og sykemelde meg fra jobben + eksamen på skolen. Kroppen ville ikke mer. Siden februar i år har jeg bodd hos mamman og pappan min, klarer ikke trappa opp til 4 etg. til leiligheten min lenger (som jeg savner den, fine leiligheten min!). Jeg har i tillegg trengt en del hjelp, spesielt på natta, men også mye på dagen.
Jeg har ME. CFS, Myalgisk encefalomyelitt, kronisk utmattelsessyndrom, kjært barn har mange navn. Ikke for at dette er så kjært.. Men kanskje skal jeg lære noe av denne prosessen? At det er greit å sette seg selv først i blant? Greit å kjenne etter hva det er JEG vil, og ikke hva andre vil? For man skal vel først og fremst leve for seg selv? At man skal sette mer pris på ting i hverdagen, som å kunne gå en tur, kjøre bil (med høy musikk og synge til), besøke hvem man vil – når man vil, løpe opp trappa og ikke kjenne fysiske plager! For dem er det mange av: kvalme, hodevondt, smerter i kroppen, svimmelhet, problemer med magen, mangel på konsentrasjon, vondter ved for mye lyd, jeg kunne holdt på i en evighet.. Jeg veit ihvertfall at den dagen jeg blir frisk – for det blir jeg – da skal jeg gjøre alt jeg ikke kan nå, helst på en gang! Jeg skal leve livet mitt!
Jeg har ikke klart å lese på veldig lenge, jeg som elsker å lese. Har klart å bla litt i blader i blant. Langt mindre har jeg klart å skrive, så at jeg får ned disse ordene kjennes nesten som et under. Det å skrive et kort har kjentes helt uoverkommelig, jeg som før kunne skrive dem på rim. Hele dagen går jeg uten å tenke en eneste tanke, det kjennes ihvertfall slik. Det er liksom borte, alle ord, alle tanker, følelser. De er ikke der. Men nå, de siste kveldene, har jeg klart å tenke noen tanker rundt sykdommen, og det kjennes viktig å få skrevet det ned. Få det ut, sortert eller ikke. Bare å vite at jeg fortsatt kan tenke, det er der i korte stunder.
Jeg kjenner meg ensom når jeg får lagt meg. ME er en ensom vei. Ingen andre enn jeg kan vite hvordan jeg har det, ingen kan kjenne på hvordan det er. Det er jævlig! I tillegg ”må” jeg nesten alltid være alene og hjemme, siden jeg blir dårligere når jeg er borte og blant andre mennesker. Jeg har ikke noe valg, men i blant bare MÅ jeg trosse det. Så får jeg heller ha vondt og bli dårlig etterpå, jeg må ha noe å leve på de dagene jeg ikke klarer noe. Det føles som å bli satt i isolasjon. Livet mitt begrenses kraftig uten at jeg kan gjøre noe med det, jeg er maktesløs, liten og forsvarsløs. Jeg må bare vente til livet sier: ”Vær så god, nå kan du leve videre”. Hvile er det eneste som kan hjelpe meg, sier spesialisten. Jeg som aldri har vært no god på å hvile. Jeg kunne ikke se en hel film en gang uten å måtte rydde, henge opp klær, sette på ny vask, vaske litt osv. innimellom. ”Du blir frisk, du må bare være tålmodig”, får jeg til stadighet høre. Ja, det er lett å si, men ikke enkelt å godta. For en som omtrent ikke visste hva tålmodighet var. Tålmodighet er en dyd, ja, det er sikkert og visst.
Fant disse to søte sitatene om engler da jeg googlet ordet ”angel”:
”Engler kommer kanskje ikke alltid når du ber dem om det, men de er alltid der nå du trenger dem”.
Når livet kjennes tungt og urettferdig, tenker jeg ofte på denne fine historien:
”En natt drømte jeg at jeg gikk alene sammen med Gud på
stranda. Mange scener fra livet mitt spiltes i skyene. I hver scene la jeg
merke til fotavtrykk i sanda.
Noen ganger var det to par fotavtrykk, andre ganger var det bare et par. Dette bekymret meg fordi jeg la merke til at ved de tunge periodene i livet mitt, når jeg var redd, lei meg og opplevde tap, så kunne jeg bare se et par fotspor.
Så da sa jeg til Gud: ”Du lovet meg Gud, at hvis jeg fulgte deg, så skulle du være der for meg for alltid. Men jeg har lagt merke til at gjennom de mest prøvde periodene i mitt liv, så har det bare vært et par fotspor i sanden. Hvorfor, når jeg trengte deg som mest, var du ikke der for meg”?
Takk for i dag jeg har hatt det så godt!
Du må ikke være sint på meg,
Selv om i dag jeg har bedrøvet deg.
Send dine engler ned på vakt,
Så jeg kan sove så trygt og godt.
15 september 2011:
Bare tre måneder til jeg blir 25!! Gjett om jeg gleder
meg!?! Det skal feires med dunder og brak, uansett!! (Og det fikk jeg til! Med venner og familie! Stas!!)
16. september 2011:
Her ligger jeg og får ikke sove, igjen.. Har vel vært sånn siden jula 2010. Jeg som nesten ikke turte ta en paracet før har nå prøvd utallige typer sovemedisiner uten spesiell effekt, og nå prøver jeg å trappe ned. Sykdommen har kommet snikende siden kyssesyken januar 2007, men jeg har alltid tenkt det vil gå over. Ville ikke innse at jeg kunne bli syk, at jeg kunne ende opp ”utenfor” livet mitt. Fra august 2010 ville jeg bare sove, hele tiden, og jeg hadde ikke lenger energi eller form til å klare hverken skole, jobb eller et sosialt liv. Jeg skjønte at noe var galt, men tenkte fortsatt at jeg skulle klare det, det måtte da gå over? I desember måtte jeg innrømme ”nederlaget” og sykemelde meg fra jobben + eksamen på skolen. Kroppen ville ikke mer. Siden februar i år har jeg bodd hos mamman og pappan min, klarer ikke trappa opp til 4 etg. til leiligheten min lenger (som jeg savner den, fine leiligheten min!). Jeg har i tillegg trengt en del hjelp, spesielt på natta, men også mye på dagen.
Jeg har ME. CFS, Myalgisk encefalomyelitt, kronisk utmattelsessyndrom, kjært barn har mange navn. Ikke for at dette er så kjært.. Men kanskje skal jeg lære noe av denne prosessen? At det er greit å sette seg selv først i blant? Greit å kjenne etter hva det er JEG vil, og ikke hva andre vil? For man skal vel først og fremst leve for seg selv? At man skal sette mer pris på ting i hverdagen, som å kunne gå en tur, kjøre bil (med høy musikk og synge til), besøke hvem man vil – når man vil, løpe opp trappa og ikke kjenne fysiske plager! For dem er det mange av: kvalme, hodevondt, smerter i kroppen, svimmelhet, problemer med magen, mangel på konsentrasjon, vondter ved for mye lyd, jeg kunne holdt på i en evighet.. Jeg veit ihvertfall at den dagen jeg blir frisk – for det blir jeg – da skal jeg gjøre alt jeg ikke kan nå, helst på en gang! Jeg skal leve livet mitt!
Jeg har ikke klart å lese på veldig lenge, jeg som elsker å lese. Har klart å bla litt i blader i blant. Langt mindre har jeg klart å skrive, så at jeg får ned disse ordene kjennes nesten som et under. Det å skrive et kort har kjentes helt uoverkommelig, jeg som før kunne skrive dem på rim. Hele dagen går jeg uten å tenke en eneste tanke, det kjennes ihvertfall slik. Det er liksom borte, alle ord, alle tanker, følelser. De er ikke der. Men nå, de siste kveldene, har jeg klart å tenke noen tanker rundt sykdommen, og det kjennes viktig å få skrevet det ned. Få det ut, sortert eller ikke. Bare å vite at jeg fortsatt kan tenke, det er der i korte stunder.
Jeg kjenner meg ensom når jeg får lagt meg. ME er en ensom vei. Ingen andre enn jeg kan vite hvordan jeg har det, ingen kan kjenne på hvordan det er. Det er jævlig! I tillegg ”må” jeg nesten alltid være alene og hjemme, siden jeg blir dårligere når jeg er borte og blant andre mennesker. Jeg har ikke noe valg, men i blant bare MÅ jeg trosse det. Så får jeg heller ha vondt og bli dårlig etterpå, jeg må ha noe å leve på de dagene jeg ikke klarer noe. Det føles som å bli satt i isolasjon. Livet mitt begrenses kraftig uten at jeg kan gjøre noe med det, jeg er maktesløs, liten og forsvarsløs. Jeg må bare vente til livet sier: ”Vær så god, nå kan du leve videre”. Hvile er det eneste som kan hjelpe meg, sier spesialisten. Jeg som aldri har vært no god på å hvile. Jeg kunne ikke se en hel film en gang uten å måtte rydde, henge opp klær, sette på ny vask, vaske litt osv. innimellom. ”Du blir frisk, du må bare være tålmodig”, får jeg til stadighet høre. Ja, det er lett å si, men ikke enkelt å godta. For en som omtrent ikke visste hva tålmodighet var. Tålmodighet er en dyd, ja, det er sikkert og visst.
Fant disse to søte sitatene om engler da jeg googlet ordet ”angel”:
”Engler kommer kanskje ikke alltid når du ber dem om det, men de er alltid der nå du trenger dem”.
"An angel kissed my tears away
today when I was sad
I wasn`t feeling quite myself
my day had been som bad
I felt a warmth brush by me
that quickly dried my tears
A gentle, kind & loving touch
that seemed to hold me near
Immediately, I felt so much better
& the day seemed brighter too
I guess that`s just the way you feel
when an angel comforts you"
Når livet kjennes tungt og urettferdig, tenker jeg ofte på denne fine historien:
Noen ganger var det to par fotavtrykk, andre ganger var det bare et par. Dette bekymret meg fordi jeg la merke til at ved de tunge periodene i livet mitt, når jeg var redd, lei meg og opplevde tap, så kunne jeg bare se et par fotspor.
Så da sa jeg til Gud: ”Du lovet meg Gud, at hvis jeg fulgte deg, så skulle du være der for meg for alltid. Men jeg har lagt merke til at gjennom de mest prøvde periodene i mitt liv, så har det bare vært et par fotspor i sanden. Hvorfor, når jeg trengte deg som mest, var du ikke der for meg”?
Gud svarte: ”De tidene du bare har sett er par
fotspor, er da jeg bar deg”. ”
Avslutter med mormors nattabønn:
(savner deg!!)
Kjære Gud fader i himmelens slott, Takk for i dag jeg har hatt det så godt!
Du må ikke være sint på meg,
Selv om i dag jeg har bedrøvet deg.
Send dine engler ned på vakt,
Så jeg kan sove så trygt og godt.
I natt i Jesu navn, Amen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar