*Mine stjerner*

Med mitt første innlegg ønsker jeg å sette fokus på de som virkelig fortjener det:

Jeg må få skrevet ned en takk til alle stjernene mine. Ikke de på himmelen eller i kjendisverden, men de som stråler sterkest i hjertet mitt, menneskene rundt meg.

• Takk til alle dere som fortsatt står der som bautaer, som viser dere fortsatt vil ha meg som venn, sender hilsener og ber for meg. Det er vel en av de tingene jeg har funnet ut at er positivt ved denne sykdommen: jeg får se de menneskene som bryr seg mest om meg. De som åpent tror meg på det jeg sier, eller de som jeg ikke trenger fortelle noe, dere bare viser i øyne og handling at dere tror og forstår meg og er der for meg.
• Takk til dere som sender oppmuntrede meldinger, til dere som sender oppdatering og bilder av barna deres så jeg ikke skal føle de vokser fra meg mellom de få gangene jeg klarer å møtes, til dere som fortsetter å be meg selv om dere veit jeg ikke får kommet på det meste - dere vil vise at "jeg fortsatt er med i tankene deres og at jeg er en selvfølge å be". For meg er det ingen selvfølge, og det varmer så veldig. Det å bli bedt med på ting betyr utrolig mye, da føler man seg mindre ensom, at man fortsatt betyr noe for noen og man veit at disse menneskene står der den dagen jeg er frisk. Dette er mennesker jeg kommer til å velge å bruke min tid på når kreftene er tilbake.
• Takk til dere som gir oppmuntrende like`s og kommentarer på facebook, til dere som sier jeg er positiv midt oppi alt dette, til dere som ikke setter spørsmålstegn, til dere som gir varme klemmer, som forstår at å stå i døra å hilse på er langt nok besøk for meg på enkelte dager/i perioder, til dere som fortsatt husker meg som den jeg er, som stikker innom med gaver (noe som virkelig ikke er nødvendig! Noe som rører i meg og gjør meg ydmyk), til dere som ikke slipper slemme ubetenksome kommentarer, som låner meg filmer, sender hjemmebakte boller, lar meg være en venn ved å innvie meg i deres problemer også - at jeg kan få være en støtte tilbake, som lar meg kjenne på babyspark, alltid har døra åpen for meg, som heier på meg, som ikke har en bedrevitertankegang, som hjelper meg med å kjøpe ting om jeg ikke kommer meg til butikken selv, som tilbyr å hjelpe om jeg trenger det (på det punktet er lista laaang over folk som tilbyr seg!!), dere som sender brev og kort, som ringer begeistra å spør om vi har sett nyheten eller lest en artikkel om ME som gir håp.
• Takk til mamma og pappa som hjelper meg hele døgnet, til kjæresten min som fortsatt velger å stå ved siden av meg, til brodern som sier "Nei,men er det ikke yndlings-søstra mi"? hver gang han kommer hjem, til farmor som hele tiden ønsker meg bedring og gir varme klemmer, til fastlegen min som forsto hvem jeg er, til min psykomotoriske fysioterapeut som visste hvem jeg var fra før, men fortsatt valgte å bli min behandler. Du klarer snu alle negative ting til noe positivt, noe som gjør hverdagen mye lettere å takle! Til frisøren min som ordner meg hjemme hos seg, det sparer meg veldig! Jeg er kjempetakknemlig!

Større stjerner en mamma, pappa, brodern, christian, farmor og mine nærmeste av venner og familie finnes ikke, og jeg håper dere veit hvem dere alle er! At jeg klarer stråle min takknemlighet og glede tilbake til dere. Dere holder meg i hånda og leier meg gjennom dette. Dere gir glede og energi på dager som er helt bånn. Dere dytter meg i ryggen så jeg skal nå målet mitt. Dere stråler i mørket når det er som svartest, slik ekte stjerner gjør! Jeg har ikke karlsvogna, orionsbelte og lille bjørn i kikkerten, men ekte lysglimt og følgesstjerner rett ved siden av meg.

Dere aner ikke hvor mye dere betyr for meg!! Jeg blir gang på gang: stum av beundring, rørt til tårer, stolt av å kjenne dere og håper jeg hadde vært en like god venn om noen av dere skulle oppleve noe som er vondt og tungt for dere! Hjertet mitt blør etter å se dere oftere, det verker og plages, det føles helt forferdelig! Men takk for at dere stadig viser meg tegn på at dere følger meg hele veien og at vi skal ha det mye moro fra den dagen jeg blir frisk! Det gjør meg mindre redd. Noen holder hånda mi!

• Takk til alle dere som er oppriktig og ærlig er der som før! Jeg ser hvem dere er, dere skiller dere ut! Jeg ser forskjellen på hvem som tror meg og ikke gjør det, som bryr seg oppriktig og dere som bare sier dere gjør det, osv. Dere skiller dere ut gjennom handlingene og uttrykkene deres. Dere er de beste! Jeg er så glad for at dere var i livet mitt før denne sykdommen, og at dere fortsatt er her!

Jeg er så glad for at alle de som betyr aller mest for meg kan være med i denne takken. At de menneskene jeg har sett på som mine nærmeste fortsatt er det gjennom dette, dere svikter ikke. Det er ingen spesielle jeg tenker at er sårt ikke er de som bryr seg mest, fordi de var ikke de nærmeste i utgangspunktet, jeg ser det nå. Og det hjelper meg til å legge fokus på de som virkelig fortjener det! Jeg trenger ikke å strekke til for alle lenger, jeg ønsker bare å klare gjengjelde til mine stjerner. Brodern, du har hjulpet meg så veldig med en setning "De menneskene som ikke forstår deg eller tror deg er det ikke verdt å bry seg om", og bokstavelig talt er det sant. Det ga meg roen til å slutte å strebe etter at alle skulle forstå meg. Gjør de ikke det ved å se min reduksjon, så skal jeg heller ikke ha de som en prioritet i mitt liv.. Og i hvertfall ikke la de ødelegge min dag ved dumme kommentarer om uvitenhet, slik de fikk lov til før. Jeg er sterkere nå, for jeg ser klarer ved hjelp at stjernene mine!

Lista er utømmelig over ting dere gjør for meg som jeg kan takke for, heldige meg!!

                                                                TAKK!!!