Føler
jeg prøver å fortrenge dårlige dager nå som jeg har vært en del bedre.
Nederlag. Vil ikke innrømme. Vil ikke skrive om dem, vil leve på en rosa sky!
Vil ikke gjøre andre lei seg ved å si at jeg er dårligere. Vil ikke være en
belastning. Alle blir så glade når de ser det går fremover, når jeg forteller
om fremskritt. Jeg vil ikke dra dere ned igjen, det holder at jeg kjenner på
det.
Om jeg har lært å sette meg selv først? Virker ikke sånn.. Får dårlig samvittighet på dårlige dager. Henger jo ikke på greip når jeg skriver det, men kjennes veldig riktig når jeg føler det.. Vil så veldig gjerne gjøre andre glad!
Men dårlige dager kommer. Den forbanna uroen! Hvor kommer den fra? Hvorfor? Kan den ikke slutte å dra meg ned? Og marerittene? Slutt!! Dere har vært der lenge nok, det holder nå! Våkne helt stiv, vondt overalt, andpusten og med hjertebank.. Ødelegger.
Vil bare at pila skal peke oppover. Men den peker både opp og ned og noen ganger rett frem.. På kryss og tvers! Blir helt forvirra! Er jo forberedt, veit at dårlige dager kommer. Så blir ikke skuffa, men redd for å skuffe dere rundt meg. Priser meg lykkelig for at jeg kommer meg raskere enn før! Men blir så utålmodig, vil oppoppopp!!
Vil bo alene, klare meg selv! VIL! Er så utrolig mye jeg vil! Blir irritert på meg selv! I stedet for å nyte alle fremskritt fullt ut, så ønsker jeg meg mer. Hvorfor er vi mennesker sånn? Ja, jeg er utrolig takknemlig for alt jeg nå kan! Virkelig! Men det er fortsatt så mye som mangler, store savn! Er jo ikke slik jeg vil leve.
Er redd dere rundt ikke forstår at jeg fortsatt er syk. At dere erklærer meg frisk, fordi jeg kan så mye mer. Men når jeg plukker de tingene jeg kan og legger dem på et brett, så er det så LITE i forhold til hva livet er. For meg er det kjempestort å klare å gå Elverhøyrunden en sjelden gang, den er lang for meg! Men likevel så kort. Det er stort å gå i trappa hver dag, men det er ikke lett, den kan være som et fjell! Får ikke blitt større at jeg kan kjøre bil selv på gode dager, men det er så begrensa hvor langt jeg kan kjøre! Fem-ti minutter? Hva er det? Det er en revolusjon for meg, men allikevel så trist å kjenne at sykdommen ikke gir slipp! Den sitter der hver eneste dag i form av alle symptomer dere veit jeg har! FORSVINN!!!
Redd for at dere skal tro jeg ikke er lykkelig nå. At jeg ikke setter pris på alt som går fremover. Fordi jeg forteller at jeg fortsatt er syk, fordi jeg forklarer at veien til å bli bra er nesten like lang som veien til å bli så syk, fordi jeg ser realiteten i øynene. Redd dere skal tenke at jeg er negativ! Jeg tar ikke av, men jeg nyter! Jeg er et eneste stort glis! Jeg ser at veien til å bli frisk kan være lang, men jeg er stolt av fremskritt! Det som for dere virker lite, er for meg SÅ stort! Noen ganger blir jeg flau når jeg skal fortelle om fremskritt, som at jeg kan drikke vann i blant, at jeg kan gå 500 meter, at jeg kan kjøre et par kilometer. Hva er vel det, tar jeg meg selv i å tenke? Er det virkelig noe å fortelle?? Folk må jo tro jeg er helt rar! Men blodet sitrer og bruser!! SE DA FOLKENS HVA JEG KAN!!! De tingene jeg opplever nå, er det kanskje minst to år siden jeg klarte å gjøre sist, det er fremgang så det lukter svidd asfalt! Og for hver gang jeg skal prøve igjen, så kan jeg gjøre ennå mer enn sist, det går fremover for hver gang! Selv om det er dager innimellom hvor jeg ikke klarer noe, så klarer jeg MER neste gang jeg prøver!! Det kiler i magen, fullt av sommerfugler. Jeg er stolt som et barn som sier: "Se hva jeg kan"! Lykkelig som et barn på julaften. Det blir stadig flere dager hvor jeg tenker: "Dette burde bli en offentlig flaggdag"! Det er så lite, men så stort! Endelig, etter seks år på vei ned, så går det opp. Blir helt galemathias av å kjenne på den følelsen!!
Ting jeg kan:
Drikke vann noen ganger uten å bli kvalm!!
Gå opptil en kilometer.
Treningsopplegg som tar ca. et kvarter, max annenhver dag. Kan velge mellom å gå tur, rokkering, stepmaskin, ulike øvelser på ball, eller en blanding av dette.
Gå i trappa hver kveld.
Være med å lage litt middag i blant.
Tømme drikke i glasset selv, for det meste.
Kjøre bil, maks halv time! Helst 5 minutter ;)
Være med på litt sosialt i helgene. Big smile!
Vaske klær.
Snakka i telefonen to ganger.
Kan planlegge litt frem i tid og tro på at det går bra.
Legge meg stort sett selv!! Mamma og pappa trenger ikke stå opp eller være oppe
med meg til jeg legger meg. For nå klarer jeg meg på badet selv og får beina opp i
senga ved egen styrke! Til og med tatt spensthopp opp i senga! :) Oh joy!! Stort skritt i selvstendig retning!
Være våken før på dagen, kanskje fra sånn litt før klokka 15. Stor fremgang fra 18-19 til 15!! Prøver å snu døgnet sakte, men sikkert, nå som jeg er litt sterkere. Hvis jeg snur det brått, blir jeg veldig urolig, så får ta baby-steps :)
Står opp 16:30/17.. Altså en til en og en halv time før.
Høre på litt musikk.
Lyder utenfor huset er ikke så plagsomme. (Innelyder tåler jeg fortsatt ikke)
Ta sol.
Har parkert rullatoren og trappeheisen.
Kjenne igjen meg selv mer når jeg er på fest, sprudlejenta kommer mer og mer frem.
Jeg kan føle litt igjen! Alt fra sinne til glede!! :)
Spille litt piano og synge til.
Være i leiligheten min! Største drømmen har begynt å gå i oppfyllelse! Som jeg har leeeeeeeengta etter å kunne ta den i bruk litt etter litt! Endelig!! Vært der to helger og skal prøve en gang til før jul :)
Det kommer stadig litt nytt, helt utrolig!! Sjekk den lange lista a! Hihi :)
Nå unner jeg dere rundt meg å tenke på noe annet!! Jeg vil ikke være i fokus. Vil ikke bli tatt hensyn til. Bli huska på! Bli tenkt på som at "Det jeg har er så lite mot hva Karine sliter med". Jeg vil spre glede, energi, lyspunkter! Jeg vil delta og hjelpe! Jeg vil være til stede og en som er i nærheten! En man kan regne med uansett tid og sted! Jeg vil tilbake til normalen.
Savner. Sinna. Lykkelig. Forvirra. Realist. Forbanna. Som er barn. Frustrert. Lengter. Drømmer. Lever.
Om jeg har lært å sette meg selv først? Virker ikke sånn.. Får dårlig samvittighet på dårlige dager. Henger jo ikke på greip når jeg skriver det, men kjennes veldig riktig når jeg føler det.. Vil så veldig gjerne gjøre andre glad!
Men dårlige dager kommer. Den forbanna uroen! Hvor kommer den fra? Hvorfor? Kan den ikke slutte å dra meg ned? Og marerittene? Slutt!! Dere har vært der lenge nok, det holder nå! Våkne helt stiv, vondt overalt, andpusten og med hjertebank.. Ødelegger.
Vil bare at pila skal peke oppover. Men den peker både opp og ned og noen ganger rett frem.. På kryss og tvers! Blir helt forvirra! Er jo forberedt, veit at dårlige dager kommer. Så blir ikke skuffa, men redd for å skuffe dere rundt meg. Priser meg lykkelig for at jeg kommer meg raskere enn før! Men blir så utålmodig, vil oppoppopp!!
Vil bo alene, klare meg selv! VIL! Er så utrolig mye jeg vil! Blir irritert på meg selv! I stedet for å nyte alle fremskritt fullt ut, så ønsker jeg meg mer. Hvorfor er vi mennesker sånn? Ja, jeg er utrolig takknemlig for alt jeg nå kan! Virkelig! Men det er fortsatt så mye som mangler, store savn! Er jo ikke slik jeg vil leve.
Er redd dere rundt ikke forstår at jeg fortsatt er syk. At dere erklærer meg frisk, fordi jeg kan så mye mer. Men når jeg plukker de tingene jeg kan og legger dem på et brett, så er det så LITE i forhold til hva livet er. For meg er det kjempestort å klare å gå Elverhøyrunden en sjelden gang, den er lang for meg! Men likevel så kort. Det er stort å gå i trappa hver dag, men det er ikke lett, den kan være som et fjell! Får ikke blitt større at jeg kan kjøre bil selv på gode dager, men det er så begrensa hvor langt jeg kan kjøre! Fem-ti minutter? Hva er det? Det er en revolusjon for meg, men allikevel så trist å kjenne at sykdommen ikke gir slipp! Den sitter der hver eneste dag i form av alle symptomer dere veit jeg har! FORSVINN!!!
Redd for at dere skal tro jeg ikke er lykkelig nå. At jeg ikke setter pris på alt som går fremover. Fordi jeg forteller at jeg fortsatt er syk, fordi jeg forklarer at veien til å bli bra er nesten like lang som veien til å bli så syk, fordi jeg ser realiteten i øynene. Redd dere skal tenke at jeg er negativ! Jeg tar ikke av, men jeg nyter! Jeg er et eneste stort glis! Jeg ser at veien til å bli frisk kan være lang, men jeg er stolt av fremskritt! Det som for dere virker lite, er for meg SÅ stort! Noen ganger blir jeg flau når jeg skal fortelle om fremskritt, som at jeg kan drikke vann i blant, at jeg kan gå 500 meter, at jeg kan kjøre et par kilometer. Hva er vel det, tar jeg meg selv i å tenke? Er det virkelig noe å fortelle?? Folk må jo tro jeg er helt rar! Men blodet sitrer og bruser!! SE DA FOLKENS HVA JEG KAN!!! De tingene jeg opplever nå, er det kanskje minst to år siden jeg klarte å gjøre sist, det er fremgang så det lukter svidd asfalt! Og for hver gang jeg skal prøve igjen, så kan jeg gjøre ennå mer enn sist, det går fremover for hver gang! Selv om det er dager innimellom hvor jeg ikke klarer noe, så klarer jeg MER neste gang jeg prøver!! Det kiler i magen, fullt av sommerfugler. Jeg er stolt som et barn som sier: "Se hva jeg kan"! Lykkelig som et barn på julaften. Det blir stadig flere dager hvor jeg tenker: "Dette burde bli en offentlig flaggdag"! Det er så lite, men så stort! Endelig, etter seks år på vei ned, så går det opp. Blir helt galemathias av å kjenne på den følelsen!!
Ting jeg kan:
Drikke vann noen ganger uten å bli kvalm!!
Gå opptil en kilometer.
Treningsopplegg som tar ca. et kvarter, max annenhver dag. Kan velge mellom å gå tur, rokkering, stepmaskin, ulike øvelser på ball, eller en blanding av dette.
Gå i trappa hver kveld.
Være med å lage litt middag i blant.
Tømme drikke i glasset selv, for det meste.
Kjøre bil, maks halv time! Helst 5 minutter ;)
Være med på litt sosialt i helgene. Big smile!
Vaske klær.
Snakka i telefonen to ganger.
Kan planlegge litt frem i tid og tro på at det går bra.
Legge meg stort sett selv!! Mamma og pappa trenger ikke stå opp eller være oppe
med meg til jeg legger meg. For nå klarer jeg meg på badet selv og får beina opp i
senga ved egen styrke! Til og med tatt spensthopp opp i senga! :) Oh joy!! Stort skritt i selvstendig retning!
Være våken før på dagen, kanskje fra sånn litt før klokka 15. Stor fremgang fra 18-19 til 15!! Prøver å snu døgnet sakte, men sikkert, nå som jeg er litt sterkere. Hvis jeg snur det brått, blir jeg veldig urolig, så får ta baby-steps :)
Står opp 16:30/17.. Altså en til en og en halv time før.
Høre på litt musikk.
Lyder utenfor huset er ikke så plagsomme. (Innelyder tåler jeg fortsatt ikke)
Ta sol.
Har parkert rullatoren og trappeheisen.
Kjenne igjen meg selv mer når jeg er på fest, sprudlejenta kommer mer og mer frem.
Jeg kan føle litt igjen! Alt fra sinne til glede!! :)
Spille litt piano og synge til.
Være i leiligheten min! Største drømmen har begynt å gå i oppfyllelse! Som jeg har leeeeeeeengta etter å kunne ta den i bruk litt etter litt! Endelig!! Vært der to helger og skal prøve en gang til før jul :)
Det kommer stadig litt nytt, helt utrolig!! Sjekk den lange lista a! Hihi :)
Nå unner jeg dere rundt meg å tenke på noe annet!! Jeg vil ikke være i fokus. Vil ikke bli tatt hensyn til. Bli huska på! Bli tenkt på som at "Det jeg har er så lite mot hva Karine sliter med". Jeg vil spre glede, energi, lyspunkter! Jeg vil delta og hjelpe! Jeg vil være til stede og en som er i nærheten! En man kan regne med uansett tid og sted! Jeg vil tilbake til normalen.
Savner. Sinna. Lykkelig. Forvirra. Realist. Forbanna. Som er barn. Frustrert. Lengter. Drømmer. Lever.
Veldig happy for fremskritt!! ;)
Takk for juleverksted jenter <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar