Kjære Gud, er det meninga at jeg skal dø? Kan du være så snill å hente meg nå? Det er helt greit om jeg er i ferd med å dø, det gjør ingenting.
Timevis i smerte, i kramper, i det uholdbare. Hodet sprengte. Det var som om
hver minste lille lyd skulle ta livet av meg. Kroppen brant. Jeg måtte
konsentrere meg for å klare å puste. Så ille var det, at jeg tok overmadrassen
(den som pappa hadde liggi på på gulvet inne hos meg da jeg var urolig) og la
den dobbelt mellom skapet og veggen. Inni kroken. Der la jeg meg. Sammenkrøpet. Som en ball. Rommet var så stort, orket ikke ligge midt i det. Fikk ikke pust.
Tortur. Bak stengte dører. Overlatt til meg selv. Uten at noen visste noe. Uten
at det var noe poeng i å si fra, for ingen kunne gjort noe uansett. Og det var
ingen å si: "Vær så snill, stopp! Jeg overgir meg," til fordi det var ingen annen som utøvde torturen mot meg. Det var min egen kropp. En del av meg pinte meg så hardt, mens en annen del forsøkte å holde ut. Fienden bor midt i meg. Den heter ME.
Holde ut. Som regel biter jeg tenna sammen, går på med krum rygg. Dette skal
ikke få knekke meg. Jeg holder ut, til det løyer. Men denne gangen handlet det
ikke om å kapitulere. Det handlet ikke om å gi opp. Eller nederlag. Det handlet
ikke om at jeg ønsket å dø. Ikke i det hele tatt! Det har jeg aldri villet.
Men å ligge der. Ha det så vondt som jeg hadde det da. Vite at jeg har vært syk
i så mange år, og at jeg mest sannsynlig er det i noen år til. Ikke vite hvor
mye bank man venter før det er over. Og om det noen gang vil ta slutt. Om det
noen gang vil bli bra igjen.
Kroppen går inn i et annet modus etter så lang tids sykdom. Og etter så lang
tid hvor kroppen har svikta bit for bit, så føltes det som om tiden nå var
inne. Dette kom jeg ikke til å overleve.
Jeg ønsket ikke å dø. Men om det var det som var i ferd med å skje, så godtok
jeg det. Med hele meg. Å endelig få slippe fri. Endelig forsto jeg de dødssykes
ønske om å dø, de eldres fryktesløshet overfor døden. Er man metta, så kjennes
ikke døden farlig, men som en lettelse. Som en velsignelse. Jeg var ikke lenger
redd for å dø. Man må ha vært i en slik situasjon selv for å forstå følelsen av
at døden er en gave.
Hele natta går. Det er først utpå formiddagen at jeg klarer å humpe på rumpa
bort til døra. Trekker ned dørhåndtaket. Humper meg sittende over dørterskelen.
Null styrke i beina, å reise meg er nytteløst. Planen er badet, men etter et
par løft med armene, så synker jeg sammen. Blir sitteliggende på gulvet.
Gråten kommer. Ikke fordi jeg er lei meg, for det er jeg ikke. Jeg er bare så
utrolig sliten. Så mørbanka. Totalt skada. Og da kommer tårene - tomme, stille
tårer. Jeg styrer det ikke.
Mamma hører meg. Kommer opp for å se hva det er. Finner meg på gulvet. Spør hva det er. "Jeg vil dø. Det er nok nå mamma. Jeg orker ikke mer". Ser redselen i øynene hennes. Hører ordene hennes: "Du får ikke lov til å si sånn! Vær så snill, ikke si sånn". "Det gjør ikke no mamma, det er helt greit å dø nå. Det er best for alle at jeg bare blir borte". "Nei, det er ikke best for noen", svarer mamma.
Pappa kommer også opp. Jeg husker ikke alt i detaljer. Har glemt mye av
denne dagen. Husker bare at han er der. Husker at de får meg i seng, selv om
skrekken for å legge meg gjør meg frynsete. Jeg vil ikke. Men når jeg endelig får lagt meg, så kjennes det godt. Tar medisiner for å lindre, for å sovne, for å få bli
borte en stund, gi kroppen hvile.
Når man er så syk, at man må flytte hjem. Må ha omsorg hele døgnet. Trenger
hjelp til hver minste lille ting. Når man vekker familien flere ganger om natta
fordi kroppen ikke er i balanse, og man må tisse hele tiden. Når de må stå opp
for hver gang for å løfte beina dine opp i senga igjen. Når du må trilles og
bæres.
Når man ser at man begrenser livet til dem man er aller mest glad i. At de må
leve et fattigere liv på grunn av deg. Når man ikke er vant til å ta imot
hjelp, men nå trenger det til absolutt alt. Så kjennes det som en belastning.
At du er en belastning.
Og uansett hvor mange ganger de sier at du ikke må føle det sånn, at det ikke
er min feil, men sykdommens. Så kjennes det sånn likevel. Jeg vil være til
glede, ikke til last! Jeg veit at de så gjerne hjelper meg, at de mer enn
gjerne vil gjøre alt for meg. Helt oppriktig. Jeg veit det! Men ja..
Det blir jo, som tidligere nevnt, sagt at alvorlig ME-syke mennesker lider så
sterkt at de blir sammenlignet med en kreftsyk, som ligger på dødsleiet. Og
hvis det er slik at det er det vi gjør, at kroppen rett og slett er så syk at
den tror den er "døende". Nesten hele tiden. Da er det jo egentlig ikke noe rart at vi får et annet forhold til døden. At vi forener oss med tanken på å bli borte. At det mentale innstiller seg på en annen måte.
Dette var i april 2013. Det har gått nesten et år før jeg turte skrive det ned. For jeg vil ikke at folk skal tro at jeg VIL dø. For jeg har ikke noe ønske om det. Absolutt ikke!
Jeg vil bli frisk, få leve livet mitt, bli gammel! Det er det jeg vil. Jeg har så mye ulevd, som MÅ ut. Men det var en stor vekker for meg. Redselen for å dø forsvant i det kroppen ikke orka mer. Det var en helt underlig opplevelse. En opplevelse jeg tar med meg i hjertet mitt, som en rik lærdom jeg har fått i livet.
For jeg er igjen redd for å dø, men jeg veit at om den tid kommer, så vil jeg
kjenne på ro, ikke redsel ❤
Fått meg ny yndlingssang, deler den med dere:
"You`re never gonna be alone, from this moment on"
Timevis i smerte, i kramper, i det uholdbare. Hodet sprengte. Det var som om
hver minste lille lyd skulle ta livet av meg. Kroppen brant. Jeg måtte
konsentrere meg for å klare å puste. Så ille var det, at jeg tok overmadrassen
(den som pappa hadde liggi på på gulvet inne hos meg da jeg var urolig) og la
den dobbelt mellom skapet og veggen. Inni kroken. Der la jeg meg. Sammenkrøpet. Som en ball. Rommet var så stort, orket ikke ligge midt i det. Fikk ikke pust.
Tortur. Bak stengte dører. Overlatt til meg selv. Uten at noen visste noe. Uten
at det var noe poeng i å si fra, for ingen kunne gjort noe uansett. Og det var
ingen å si: "Vær så snill, stopp! Jeg overgir meg," til fordi det var ingen annen som utøvde torturen mot meg. Det var min egen kropp. En del av meg pinte meg så hardt, mens en annen del forsøkte å holde ut. Fienden bor midt i meg. Den heter ME.
Holde ut. Som regel biter jeg tenna sammen, går på med krum rygg. Dette skal
ikke få knekke meg. Jeg holder ut, til det løyer. Men denne gangen handlet det
ikke om å kapitulere. Det handlet ikke om å gi opp. Eller nederlag. Det handlet
ikke om at jeg ønsket å dø. Ikke i det hele tatt! Det har jeg aldri villet.
Men å ligge der. Ha det så vondt som jeg hadde det da. Vite at jeg har vært syk
i så mange år, og at jeg mest sannsynlig er det i noen år til. Ikke vite hvor
mye bank man venter før det er over. Og om det noen gang vil ta slutt. Om det
noen gang vil bli bra igjen.
Kroppen går inn i et annet modus etter så lang tids sykdom. Og etter så lang
tid hvor kroppen har svikta bit for bit, så føltes det som om tiden nå var
inne. Dette kom jeg ikke til å overleve.
Jeg ønsket ikke å dø. Men om det var det som var i ferd med å skje, så godtok
jeg det. Med hele meg. Å endelig få slippe fri. Endelig forsto jeg de dødssykes
ønske om å dø, de eldres fryktesløshet overfor døden. Er man metta, så kjennes
ikke døden farlig, men som en lettelse. Som en velsignelse. Jeg var ikke lenger
redd for å dø. Man må ha vært i en slik situasjon selv for å forstå følelsen av
at døden er en gave.
Hele natta går. Det er først utpå formiddagen at jeg klarer å humpe på rumpa
bort til døra. Trekker ned dørhåndtaket. Humper meg sittende over dørterskelen.
Null styrke i beina, å reise meg er nytteløst. Planen er badet, men etter et
par løft med armene, så synker jeg sammen. Blir sitteliggende på gulvet.
Gråten kommer. Ikke fordi jeg er lei meg, for det er jeg ikke. Jeg er bare så
utrolig sliten. Så mørbanka. Totalt skada. Og da kommer tårene - tomme, stille
tårer. Jeg styrer det ikke.
Mamma hører meg. Kommer opp for å se hva det er. Finner meg på gulvet. Spør hva det er. "Jeg vil dø. Det er nok nå mamma. Jeg orker ikke mer". Ser redselen i øynene hennes. Hører ordene hennes: "Du får ikke lov til å si sånn! Vær så snill, ikke si sånn". "Det gjør ikke no mamma, det er helt greit å dø nå. Det er best for alle at jeg bare blir borte". "Nei, det er ikke best for noen", svarer mamma.
Pappa kommer også opp. Jeg husker ikke alt i detaljer. Har glemt mye av
denne dagen. Husker bare at han er der. Husker at de får meg i seng, selv om
skrekken for å legge meg gjør meg frynsete. Jeg vil ikke. Men når jeg endelig får lagt meg, så kjennes det godt. Tar medisiner for å lindre, for å sovne, for å få bli
borte en stund, gi kroppen hvile.
Når man er så syk, at man må flytte hjem. Må ha omsorg hele døgnet. Trenger
hjelp til hver minste lille ting. Når man vekker familien flere ganger om natta
fordi kroppen ikke er i balanse, og man må tisse hele tiden. Når de må stå opp
for hver gang for å løfte beina dine opp i senga igjen. Når du må trilles og
bæres.
Når man ser at man begrenser livet til dem man er aller mest glad i. At de må
leve et fattigere liv på grunn av deg. Når man ikke er vant til å ta imot
hjelp, men nå trenger det til absolutt alt. Så kjennes det som en belastning.
At du er en belastning.
Og uansett hvor mange ganger de sier at du ikke må føle det sånn, at det ikke
er min feil, men sykdommens. Så kjennes det sånn likevel. Jeg vil være til
glede, ikke til last! Jeg veit at de så gjerne hjelper meg, at de mer enn
gjerne vil gjøre alt for meg. Helt oppriktig. Jeg veit det! Men ja..
Det blir jo, som tidligere nevnt, sagt at alvorlig ME-syke mennesker lider så
sterkt at de blir sammenlignet med en kreftsyk, som ligger på dødsleiet. Og
hvis det er slik at det er det vi gjør, at kroppen rett og slett er så syk at
den tror den er "døende". Nesten hele tiden. Da er det jo egentlig ikke noe rart at vi får et annet forhold til døden. At vi forener oss med tanken på å bli borte. At det mentale innstiller seg på en annen måte.
Dette var i april 2013. Det har gått nesten et år før jeg turte skrive det ned. For jeg vil ikke at folk skal tro at jeg VIL dø. For jeg har ikke noe ønske om det. Absolutt ikke!
Jeg vil bli frisk, få leve livet mitt, bli gammel! Det er det jeg vil. Jeg har så mye ulevd, som MÅ ut. Men det var en stor vekker for meg. Redselen for å dø forsvant i det kroppen ikke orka mer. Det var en helt underlig opplevelse. En opplevelse jeg tar med meg i hjertet mitt, som en rik lærdom jeg har fått i livet.
For jeg er igjen redd for å dø, men jeg veit at om den tid kommer, så vil jeg
kjenne på ro, ikke redsel ❤
Fått meg ny yndlingssang, deler den med dere:
"You`re never gonna be alone, from this moment on"
