tirsdag 29. januar 2013

Kryss fingrene for meg, vil du?

Innlegg nummer 50 - Jubileum! Takk for alle som følger meg og gir støttende tilbakemeldinger! Det betyr enormt mye! <3
 
Nye uker. Vaklende form.

Mandag 14. januar fikk jeg startet med akupunktur igjen etter lang pause fra før jul. Jeg fikk spurt hvilken type akupunktur hun driver med, har spurt før også, men husker ikke så godt. Den heter Neijing og stammer helt fra de eldste tekstene i Kina, ca. 6 000 år gamle. De skulle egentlig brennes under kommunisttiden, men noen  klarte å ta vare på dem. Behandlingen er avhandlingen om det indre. Dette er ikke den franske metoden, som noen ME-pasienter blir dårligere av. Hun jobber mot at hele kroppen heles, ikke bare punktvis. Hvis noen ønsker å prøve, kan behandleren min finne den som er nærmest der du bor. Så bare send meg en melding om du lurer på mer og vil prøve :)

Tirsdag var jeg ikke helt i slag, men drista meg til å bli med en tur til farmor i halvnitiden på kvelden :) Savner henne så fælt! Jeg laga to store tallerkener med kyllingsalat, må passe på at hu får i seg litt mat ;) Pappa og jeg var der i ca. tre kvarter. Godt å se og snakke med henne igjen! Verdens beste!

Onsdag gikk ok. Helt til kvelden, da klarte jeg plutselig ikke snakke og fikk problemer med å bevege meg. Sleit meg opp trappa, ble helt utslitt!! Jeg kom meg på badet for å ordne meg til leggings. Plutselig begynte jeg å kaste opp en hel masse. Kjente det rykka helt fra tærne og opp til hodet flere ganger. Ikke akkurat savnet det opplegget der.... Kom meg i senga.. Lente meg over bøtta, men måtte heldigvis ikke kaste opp likevel. Men kroppen var helt tom for krefter, så jeg klarte ikke å heise overkroppen opp i senga igjen enda hvor mye jeg prøvde, ble hengende som et slips over sengekanten. Prøvde å få kontakt med pappa, som satt på sengekanten, med øynene, men det gikk jo ikke. Og ikke hadde jeg stemme, så jeg fikk ikke spurt om hjelp. Etter en god stund klarte jeg til slutt å snu på hodet slik at jeg fikk sett på ham, og da spurte han om jeg trengte hjelp. Han løfta hodet og overkroppen opp slik at jeg fikk lagt meg på puta igjen :) Mamma og pappa var hos meg litt før jeg satte på en film. Få tiden til å gå. Glemme.

Så, jada!! Hva tror du? Joda, det SMALT på torsdag! Begynte med uro i fire-femtiden  på natta. Prøvde å ta beroligende, men det hjalp ikke. Falt ikke i god søvn. Ble bare verre utover dagen. Måtte avlyse psykomotorisk fysioterapi, hater å måtte gjøre det! :( Så urolig at jeg ikke visste om jeg skulle stå eller gå, sitte eller ligge. Måtte ta beroligende. Husker ikke helt, men plutselig var både mamma og pappa på rommet mitt. Jeg begynte å gråte, var helt utenfor meg selv. Prøvde beroligende igjen. Husker jeg spurte om dagen var over snart. Klokka var bare 17.... Ikke lenge etter hadde jeg spurt om det samme en gang til. Jeg visste ikke om jeg skulle stå opp eller hva jeg skulle gjøre. Pappa spurte om jeg skulle prøve å gå en liten runde på gangen, men beina orka ikke. Da spurte han om jeg skulle prøve å legge meg litt, jeg gjorde det. Pappa la seg på gulvet ved siden av meg, ville ikke gå fra meg. Mamma hadde gått ned, ble helt dårlig av å se meg så dårlig. Så lå vi der, pappa på gulvet og jeg i senga. Jeg var ut og inn av søvn hele tiden, drømte mye rart. I tre timer lå vi sånn. Kjente meg litt sterkere. Klokka var 20, så jeg sto opp. Ble sittende i stolen hele kvelden, orka ikke bevege meg. Måtte ta beroligende igjen. Tre og en halv beroligende tabletter tok jeg den dagen! Før har jeg tatt max. en og en halv til sammen. Sier bare hvor grusom dag dette var, for jeg tar ikke tabletter lett, og gråt nesten hver gang jeg skjønte jeg måtte ta en.. Heldigvis var dagen over til slutt, og jeg kunne legge meg igjen.. Kryssa fingrene for en bedre morgendag!

Heldigvis var jeg bedre fredag, men bare så vidt. Uroen var i hvert fall mye bedre, ellers var jeg ganske mørbanka. Brodern kom hjem, det hjelper alltid på!! Også orka jeg å vaske litt klær, det gir meg bedre humør! Å klare litt er topp :) Ellers ble det TV-kveld. Ble litt urolig igjen på kvelden. Måtte ta Sobril, men bare en i dag :) Men veldig trist, skjønte jeg måtte slå fra meg bursdagen til fadderbarnet mitt dagen etter. Kreftene var ikke der, jeg har vært mye dårlig, tør ikke presse meg mer. Orker ikke å få disse slagene mer! Nok er nok!

Sover bra natt til lørdag, endelig, det trengtes! Kjenner meg mye bedre! Kan jeg gå i bursdag likevel? Uten at jeg presser kroppen? Ja, det kjennes sånn. Mirakel! Kunne ikke fått en større glede!! Måtte droppe sminke, orka ikke kaste bort energien på det, måtte spare mest mulig til selve bursdagen :) Var så godt å se alle de nydelige menneskene jeg er så glad i!!! Jeg kom kl. 18, to timer etter at det starta. Men jeg klarte det, og jeg rakk å snakke litt med barna og se på alle de kule tingene som Haakon ville vise meg på rommet sitt før kakene ble servert. Veldig stas! Ble helt til kl. 20:30 :) Hjemme så vi alle fire på "Hver gang vi møtes", fint program :) God følelse i magen etter en slik dag! Takk for at jeg fikk gått i bursdag mot alle odds!!!!

Søndag kjennes ok. Sov fra tre-firetiden til 8. Etter det fikk jeg ikke sove så mye, men lå helt til kl. 18 ca.. Trengte hvile. Rolig kveld.

Mandag 21. januar. Sovet fra kl. 5/6 til 13, bare vært småvåken innimellom. Holdt meg våken fra kl. 13. Jeg har ligget og sett på Facebook, svart på meldinger, sjekka bloggen og skrevet dette. Kjenner meg mye bedre, sterkere, og virker som døgnet er i ferd med å snus! Hadde vært utrolig deilig i så fall!! Nå går jeg for gull, vind i seilene, fremgang og gode tider! Klokka 15:30 måtte jeg ta meg en hvil igjen, sovna :)

 
Jeg har ikke gjort noe spesielt disse ukedagene. Har holdt meg våken to til tre timer på dagtid hver dag. Stor fremgang, selv om jeg ikke har orket å stå opp. Hadde akupunktur på tirsdag. Skulle gjerne vært og sett på 3.-klassingene til kusina mi som fremførte en musikal, men det gikk ikke :( Har hørt at de er veldig flinke! Ikke så rart med en så beundringsverdig lærer!! Gikk 100 step med håndvekter og gjorde en del øvelser på/med ball. Onsdag og torsdag gikk jeg bare 100 step med håndvekter. Deilig å få bevege seg i hvert fall litte grann. Tre dager på rad!! Ellers veldig sliten og mye smerte!! Lengter uuuuuut!!

Natt til fredag sovna jeg kl. 1 på natta!!!! Sov til 7 et eller annet. Sovnet igjen og sov til klokka 13. Da følte jeg for å stå opp. Leeeenge siden jeg sto opp så tidlig, kanskje snart to år siden!?! :) Måtte sende melding og fortelle det til de nærmeste venna mine for å fortelle det! Ringte pappa også :) Mamma var hjemme og ble overraska da jeg kom ned trappa ;) Uvant med så skarpt lyst, skar i øynene mine.. Fikk sett litt langrenn, moro :) Holdt meg oppe i 11 til 12 timer. Det var litt dumt, burde tatt en hvil. Tenkte jeg skulle tyne kroppen til å snu døgnet med å holde meg oppe, men ble jo totalt oversliten! Skal jeg aldri lære at jo mer jeg tyner nå som jeg er syk, jo verre blir det? Skjerpings! Fikk ikke sove før kl. 6:30 eller no, kroppen var helt frynsete.. ;)
 
Lørdag!! Jeg har glede meg skikkelig og vært så spent!! Planen har vært å skulle besøke fadderbarnet mitt Aksel og nydelige Jane! Og Petter, alias "Slekta", selvfølgelig ;) Bare formen tillater det :) Lå til klokka 17, og jeg klarte det!! Lykkerus! Endelig skulle jeg få litt tid med lille nydelige!! Han er snart et år, men har kun fått sett ham noen få ganger på grunn av denne hersens formen. Heldigvis får jeg ofte videosnutter av ham fra Jane, slik at jeg får fulgt med litt:) Så stor og fin han har blitt! Veldig moro å få leke med ham, snakke, tulle, kose, løfte, lukte, mate, pusse tenner, legge og beundre!! Etterpå laga Jane og jeg kyllingfajitas, det smakte kjempegodt!! Koselig å spise og skravle med deg/dere!! Tusen takk for en fantastisk kveld! Og takk for at formen ville :)
 
Søndag. Sliten og vondt. Men hva gjør vel det? Grunnen er jo fordi jeg fikk leke med fadderbarnet mitt i går! Kjenner på smertene og kjenner at grunnen til at jeg har dem er lykke! Det gjør ingenting. Dessuten kjennes det ok, jeg kommer meg nok snart igjen :)
 
Mandag. Ok dag. Sovnet sent, men sov masse! Fortsatt sliten og vondt, men det gjør ikke no. Fikk gått 100 step med håndvekter. Så dalte formen, slitsomt når noen snakker, rar i hodet, vondt, sliten, problemer med å bevege meg. Senga er best!
 
Den siste måneden har jeg vært dårlig! Nedturmåned. Bare sitti i stolen, nesten ikke klart å få frisk luft, venta på at dagene skulle gå over, mange smeller og veldig nervøs for at nye smeller skal komme. Ikke turt å være med på noe utenom de to lørdagene, livredd for at uroen skal melde sin ankomst hvis jeg trosser kroppen nå. Kjenner at jeg tåler ingenting!! Blir en rolig tid fremover, må hente meg inn. Drømmer om å klare å gå en tur igjen, frisk luft!!
 
Jeg har mye smerte i hele kroppen, problemer med å få snudd meg i senga til tider og med å bevege meg på grunn av det. Veldig sliten! Vil sove mye, det er jo en positiv vending! Virker som om det er noe som er i ferd med å skje med døgnet og søvnen! Joho, i så fall!! Og så har jeg klart å lese "Natthagen" av Faldbakken i løpet av to uker!!!!! Og jeg er snart ferdig med en bok om Joralf Gjerstad. Spennende mann! Forstår ikke hvordan jeg klarer å lese når jeg er i så dårlig som nå, men er vel en av de 1000 brikkene som begynner å falle på plass. Kanskje. Klarer ikke hver kveld, men nyter det de gangene jeg klarer :)
 
Denne uka har jeg ingen planer, bare akupunktur på onsdag og psykomotorisk fysioterapi på torsdag. Ellers håper jeg å få farmor på middag i løpet av helga, hadde vært koselig!! Skal prøve å få trent litt step med vekter, ball og KANSKJE få gått en tur ute! Det hadde vært drømmen!
 
Krysser du fingrene for meg, så kanskje det går :)

 

søndag 20. januar 2013

Jeg ER, men lever ikke

Denne lista har liggi noen måneder på dataen. Heldigvis lever jeg litt mer nå enn da, men slik som dette føles det ofte:

Jeg eksisterer, men lever ikke
Jeg ser inn i speilet, men ser ikke meg
Jeg smiler, men kjenner ingen glede
Jeg har en hjerne, men den tenker ikke
Jeg åpner munnen, men ordene jeg ville si kommer ikke
Jeg ser fine eller triste ting, men føler ikke
Dagene går, men jeg lengter bare etter dem som skal komme
Jeg ser bokstavene, men kan ikke lese dem
Jeg spiser mat, men den smaker ingenting
Jeg drømmer om å gå tur, men beina vil ikke bære meg
Jeg lengter etter dem rundt meg dag og natt, men orker sjelden å se dem
Jeg har mennesker rundt meg, men føler meg ensom
Jeg har en telefon, men kan ikke snakke i den
Jeg har bil, men orker ikke kjøre den
Jeg har alt jeg trenger, men klarer ikke å bruke det
Jeg dusjer, men føler meg ikke ren
Jeg får sove litt, men er like sliten
Alle hjelper meg som best de kan, men jeg blir ikke frisk
Alle sier jeg skal bli frisk en dag, men jeg har begynt å tvile
Jeg ser på TV, men får ofte ikke med meg hva som skjer
Jeg elsker samtaler, men orker ikke delta
Jeg sminker meg, men føler ingen lykke
Jeg veit hvem jeg er, men har ikke ork til å la alle få se det
Jeg fryser, men svetter samtidig
Jeg er i utgangspunktet ressurssterk, men får ikke til noen ting
Jeg ordner meg, spiser og vaske klær, men føler ingen mestring
Jeg vil bli kjent med nye mennesker, men føler at jeg er defekt og lite interessant for andre slik jeg er nå
Jeg har ikke en dødelig sykdom, men jeg er redd allikevel
Jeg vil være der for andre slik jeg var før, hjertet mitt fungerer ennå, men jeg føler andre er så redde for å "bry" meg nå som jeg er syk.. Det er ikke slik jeg ser det.. Ved at jeg kan få ta del i deres problemer og utfordringer, føler jeg meg nyttig. Da blir det også lettere for meg å dele, vi oppnår gjensidighet! Så bruk meg slik dere gjorde før!
Jeg gleder meg til å bli frisk, men ser ikke lyset i enden av tunnelen
Jeg tenker positive tanker, men drømmer stygge mareritt
Jeg er fadder, men føler jeg svikter
Jeg forsøker å holde meg i ro, men blir tappet for krefter
Jeg kan få masse besøk, men vil oftest være alene
Jeg ser livet går videre, mens jeg henger igjen
Jeg opplever motgang som vil gjøre meg sterkere, men ville vært erfaringen foruten
Jeg har mange planer, men får ikke gjennomført noen
Jeg har så mange drømmer, men får ennå ikke oppfylt dem
Jeg har så mye å gi, men kroppen gir meg ikke lov
Pianospilling er som terapi, men det er for tungt å spille
Dagene er så rolige, men kroppen er så utrolig urolig
Jeg kan så mye, men alt er borte nå
Hele livet ligger foran meg, men jeg ser bare det jeg må legge bak meg
Jeg har så mange muligheter, men akkurat nå ser jeg ingen
Jeg ønsker å bli holdt rundt, men gråter ved berøring
Jeg elsker livet, men hater sykdommen det har gitt meg
Jeg blir sinna og lei meg, men veit ikke hvorfor
Jeg har så mye smerte, men kan ikke gjøre noe med det - må lide tålmodig
Jeg må vente på å bli frisk, men har ingen tålmodighet
Jeg har kjent litt bedring, men opplever stor frustrasjon over at det ikke kan gå fortere

Jeg eksisterer, men lever ikke

Livet er hardt, men jeg skal ikke knekkes!
Jeg kjemper kampen og skal ikke gi meg!
Alt kommer til den som kan vente, så jeg får lære meg å vente en stund til.
Jeg får styrke og energi fra stjernene rundt meg.
Jeg beundrer dere, dere er best!
En dag står jeg der frisk og med nye krefter.
Alt på lista over vil høre fortiden til!!

IIIIIIIiiiiiiiiiiiiii haaaaaaa!!

”Alt vi veit om fremtiden, er at den vil bli annerledes. Men kanskje er vi redde for at den vil bli lik. Derfor må vi glede oss over forandringene. For, som noen en gang sa, alt ordner seg til slutt. Og hvis det ikke har ordnet seg... ...stol på meg, så er det ikke slutt ennå”.

søndag 13. januar 2013

Dårlige tider..


Det ble absolutt ingen drømmejul :(

To dager før jul begynte jeg å vaske begge stuene, badet, masse klær og litt sånn.. Pynta hele huset, dekka bordet til julaften, pynta juletreet.. Alt dette + bursdagsfeiring og ordning til den + gaveinnkjøp, juleverksted osv. gjorde at det SMALT på julaften. 
Her måtte vi dekke med papptallerkener siden jeg ikke tåler lyder.

Jeg våkna og kjente at dette ikke ble en god dag, den verste på lenge.. Var urolig, og formen ellers var bare helt ute. Hele dagen gikk jeg bare og ønska at den skulle gå over snart uten at jeg ble altfor urolig/dårlig!! Jeg klarte meg på et vis, og det ble litt middag, prat, pakker og kaffekos. Måtte ligge og hvile en stund innimellom pakkene, da ble det kaffe og kaker. Koselig å ha farmor og tante Else på besøk!! 

Første juledag var formen fortsatt dårlig. Men i familien vår samles alle hos farmor denne dagen, da er vi ca. 30 personer med smått og stort. Jeg klarte å komme meg dit 18:45 og var helt til 21:30. Koselig å se igjen alle og gøy å se nissen som kom med pakker til alle barna :) Ellers følte jeg at jeg satt og så mest ned, orka ikke delta noe særlig samtaler :( Men jeg klarte å kjøre hjem, gøy :) Var den trafikksinka da, men :p Dårlig vær, ett spor i veien og litt sliten.. Da passer 50/60 hele veien :) Hjemme så vi på Fridtjofs jul, artig kar :)

Resten av romjula var jeg daukjøtt, husker ikke så mye av den! Orka absolutt ingenting.. Satt bare i stolen og venta på at dagene skulle gå over.. Hadde litt feber, kan være det som slo meg ekstra ut. Femte juledag kjøpte Brodern pizza, så spiste vi den mens vi så på Istid 4. Den var bare så sinnssykt morsom, må ses!!

Så kom nyttårsaften. Tradisjonen tro samles en vennegjeng til kalkunmiddag og festligheter. Så utrolig frem til denne dagen!! Meeen.. Det begynte på natta, veldig urolig og inn og ut av drømmer. Ble bare verre, virkelig den verste dagen jeg har hatt på evigheter! Til slutt måtte jeg bare innrømme det, det ble ingen nyttårsfeiring på meg i år, måtte avlyse :( Tungt i hjertet! Jeg måtte til slutt ta beroligende, smertestillende og innsovning utpå ettermiddagen. Trengte desperat søvn. Og etter en stund sovnet jeg. Sov to tunge timer, og formen ble i hvert fall litt bedre. Med skjelvende kropp ordna jeg meg, kroppen ikke i form og hodet litt i det fjerne. Ble middag med mamma og pappa, men fikk lov til å dra innover til venna mine etterpå :) Bedre sent enn aldri. Hadde det utrolig koselig og moro! Og tradisjonen tro: Jeg rakk et stjerneskudd før jeg tura inn, raketter er skummelt ;) Så endte denne dagen lykkelig likevel :) 
Samla meg sammen og klar for å feire med venna mine <3
Liker meg best inne når rakettene fyres ;)

Uka etter fulgte på med dårlig form, orka ingenting....:( What a Life! KineSuperSøta skulle feire bursdagen sin lørdag 5. Og jeg ville veldig veldig! Middag ute og ut på byen er ikke å forakte! Nok en gang: dårlig form.. Er det mulig?? Prøvde å psyke meg opp, hente opp krefter, men ikke noe kom. Dødt. Og da jeg sto opp for å prøve å ordne meg, så klarte jeg nesten ikke å gå. Måtte skikkelig konsentrere meg for å få det til. Da forsto jeg at slaget var tapt, måtte melde avbud :( Jeg som aldri står over bursdager! Lei meg enda fordi jeg ikke fikk med meg bursdagen til bestisen i fjor liksom.... Preben kom med deilig kake og boller som kusine Elisabeth hadde baka. Vi er så heldige som blir delt med, takk!

Ny uke, nye muligheter. Jeg har vært veldig redd siste måneden for at formen har sendt meg tilbake til å bli like dårlig igjen. Krise i så fall! Må ikke skje!

Det har snudd noen dager.. Ikke drastisk, mest sitte og vente på at dagene skal gå over.. Men klarte plutselig å trene litt ball, rokkering og stepmaskin søndag 7. januar.
Gikk en liten runde med mamma og pappa 2. januar. Det er deilig å få beveget seg litt, få frisk luft! Mer av det, takk!

Har tre kvelder klart å lese litt i en bok. Innser at det er langt til siste side, men boka er påbegynt! Klarte også å strikke litt noen kvelder. Blir ikke så mange vendingene før hendene stivner, verker.. Men gøy å gjøre litt annet :)

Jeg har plutselig begynt å bli mer sliten siste uka.. Vil sove mer. Kanskje sykdommen begynner å trekke seg tilbake til slik den starta. Da ville jeg jo bare sove et halvt år. Kanskje? Lov til å håpe :)

Og så ble det gledesdans på rommet torsdag. Drista meg til å prøve noen bukser som jeg brukte før jeg begynte på den medisinen som ga voldsom vektøkning. Hadde lita tru, men jammen sklei de på lett som baran det! Jeg har ikke slanka meg på noen måte, det er jo ikke mulig. Kroppen har bare valgt å gå ned litt og litt hele siste halvåret. Det betyr at jeg i det minste oppi alt dette syke i hvert fall begynner å ligne på meg selv igjen, deilig! Etterlengta :)

Ellers var jeg å bytta ting med Christian i Oslo samme kveld. Grua meg veldig, men det gikk så fint. Veldig koselig å se deg igjen, gøy å snakke med deg om alt mulig, le! Kjøkkenet har blitt så fint etter oppussingen, gratulerer :) Takk for at tingene mine har kunnet stå helt til jeg klarte å hente dem selv. Det har betydd mye! <3

Fredag smalt det, IGJEN! Skal det nå aldri gi seg da?? Urolig, kvalm, dårlig! Tok et varmt bad, var helt utenfor meg selv. Hørte meg selv synge rolige sanger for å berolige meg selv. Vondt! Ville bare gråte! Men nei, være sterk! Klare gjennomføre badet på egenhånd, må ha styrke til å ordne meg, må ikke kaste bort kreftene på å gråte! Fryktelig dag, rett og slett! Til slutt klarte jeg ikke å gå, måtte sitte på rullatoren og rulle, slik som før.. Ikke ønskelig. Hadde også store smerter, veldig kvalm, klarte ingenting og fikk problemer med å snakke, stemmen ble nesten borte til slutt. La dagen bli borte......

Natt til lørdag får jeg heldigvis mange timers søvn, sikkert helt bedøvd på smertestillende, beroligende og sovetabletter... ;) Gjorde i hvert fall susen! Våknet i mye bedre form. Preget av gårsdagen, som alltid etter slike dager. Er som om jeg har vært i boksekamp, kroppen er helt mør. Klarte å vaske litt klær, ellers helt rolig. Spiste god mat og så på TV med familien, veldig koselig!
Sendte mange varme tanker til Alexander Dale Oens etterlatte under idrettsgallaen! Så rørende at han fikk prisen "Årets forbilde" og fikk overrakt gullmedaljen som vinneren av 200 meter i OL 2012 mente at Alexander hadde kommet til å vinne. Stort gjort! Godt gjort av broren å klare snakke og ta i mot pris og medalje. Håper du har fred!
Så kom uroen snikende, igjen! Tok beroligende med en gang, nå skal jeg drepe deg!!!!! Vik vekk fra mitt legeme, lille usling! :)

Her ligger jeg. Det er søndag, det er mørkt, klokka er 17:30. Formen og kroppen kjennes ok. Litt fortvila, når kommer de gode dagene? Skal jeg ha det slik i lang tid fremover? Orker ikke en ny runde, ikke akkurat nå.. Drittlei! Velger å lene meg mot siden som sier: "Det kommer en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen, blir det SOOOOL"! Den siden er det lettest å leve på. Troen, håpet, ønsket om at morgendagen, det er da det skjer, da kommer bedre tider! Oh yes, jeg er klar!!

SKAL i bursdagen til fadderbarnet mitt på lørdag, og på jentenes julebord lørdagen etter! Noe annet kommer ikke på tale! Kjenner det vokser en trass i meg! You can do it girl!! :)

Til uka starter jeg opp med akupunktur og psykomotorisk fysioterapi igjen. Hatt noen ukers ferie. Håper det vil hjelpe og gjøre godt! Jeg er klar for å bekjempe Mr. ME!! Pass deg!! :)

Fra nyttårsaften: "Har en bror jeg ikke bytter bort mot alt i verden, verdens mest superfantastiske på alle måter!! Takk for verdens beste annerledes jula jeg har hatt! Veldig trist til uka når du ikke er her mer :( Godt nytt år kjære Brodern! I love you ♥ Kos deg i kveld!! Ps: Takk for cash, ikke nødvendig!!" :)

søndag 6. januar 2013

Redd

Engstelig? Redd? Er jeg det? Nei, ville jeg svart om du spurte! I nettenes timer, når man får tid til å kjenne etter, da kommer sannheten tydeligvis frem.. Jeg går ikke rundt og tenker på dette hele tiden, ikke hver dag en gang. Men da jeg lot meg selv føle på det, kom dette:
 
Jeg er redd for å bli alene hele livet.
Jeg er redd for at noen jeg er glad i skal dø!
Jeg er redd for at noen jeg er glad i skal dø, og at jeg ikke kan gå i begravelsen fordi jeg er for syk til å delta! (Nils August og onkel Halvor <3)
Jeg er redd for å miste venner fordi jeg ikke kan være der for dem slik jeg var før.
Jeg er redd for å havne på gamlehjem igjen.
Redd for ikke å klare å ordne meg selv.
Redd for å bli så dårlig at jeg blir totalt sengeliggende og pleietrengende.
Jeg er redd for at noe inni meg skal dø.
Jeg er redd for ikke å kunne leve livet mitt igjen.
Jeg er redd for at jeg ikke skal klare den utdannelsen jeg ønsker meg.
Jeg er redd for at folk tenker at jeg er lat.
Jeg er redd for å slippe noen inn i livet mitt, vil ikke dra dem inn i dette helvetet.
Jeg er redd for ikke å være den samme som før den dagen jeg blir frisk.
Redd for ikke å bli frisk.
Redd for å leve med dette for alltid.
Redd for at den dagen jeg blir frisk, så får jeg kreft, eller en annen sykdom.
Redd for at jeg skal dø, jeg har så mye ulevd.
Redd for at de rundt meg ikke forstår.
Redd for å slippe noen ut av livet mitt.
Redd for å avtale noe og ikke kunne holde det.
Redd for å miste meg selv.
Redd for å bli dårligere hvis jeg er med på noe.
Redd for å bli depressiv hvis jeg ikke er med på noe.
Redd for å lytte til kroppen. Den gir signaler om handling som er stikk i strid med hvem jeg er.
Redd for ikke å strekke til.
Redd for at folk har glemt hvem jeg er.
Redd for at folk ikke ser meg, hvem jeg egentlig er.
Redd for ikke å være en del av andres liv, ikke være viktig for dem.
Redd for ikke å bli likt.
Redd for ikke å bli noe i livet.
Redd for hvor mange år dette skal ta.
Redd for ikke å huske, må ha huskelapper!
Redd når jeg ikke finner ordene.
Blir redd av symptomene. Kan vel ikke være SÅ syk når det ikke er kreft?
Engstelig for å gi slipp.
Redd for ikke å være verdt noe.

Blir redd av denne lista, for jeg trodde ikke at jeg var redd.
 
Får lyst til å krølle hele lista og slenge den i en søppeldunk!

 

tirsdag 1. januar 2013

Nyttårsforsett

Åpenhet, vennlig sinn
kjærlighet - slippe lyset inn.
Gode handlinger, varme ord,
ønske om fred på jord.
Bry seg om andres nød,
ikke bare eget brød.
Nærhet, omsorg, gi en klem,
raushet, tid og åpent hjem.
Nyttårsforsett - vi burde lære:
Bruk mer tid til bare å være!