Ikke dytt!

Ikke dytt
jeg må få gå trappa selv.
Vil du gå fortere med andre pauser
så er det greit det.
Jeg går ikke fortere enn jeg går jeg.

Ikke dytt!
Jeg må få stå her en stund.
-hvile, kave, gråte, le
-rygge og sette ene foten ned igjen på
forrige trinn og kjenne ekstra etter
om jeg er ferdig til å gå videre.

Ikke dytt!
Det er så vondt å snuble.
Jeg gjør det likevel, men da er det på min måte
- den er tryggest for meg.

Ikke tru at trappa er lettere å gå
fordi du vet hva neste trinn heter.
Men det er fint at du vinker.
Det er trygt å ha deg sammen med meg,
for jeg leter etter noen å holde i.

Fint å ha noen stødige bak ryggen,
noen som kjenner trappa.
Det er tungt å gå alene.
Fint å ha deg der, men ikke dytt!
-jeg kommer i mitt eget ganglag jeg.

Det er fint å se at andre har kommet seg opp.
Jeg er i "siget".
Men ha tålmodighet med meg!


Dette fine diktet fikk jeg tilsendt av min psykomotoriske fysioterapeut etter en samtale vi hadde. Det passer så godt til meg nå.

Jeg er på vei opp, men det går sakte. Jeg må få gå i mitt eget tempo, stå stødig. Ikke mas på meg eller forklar meg hvordan jeg skal takle situasjonen. Jeg må finne det ut selv, la meg få finne veien selv, men følg meg gjerne. Det er trygt med venner og familie som følger! Tålmodig venter, holder hånd og heier på meg!

Julehilsen

Jeg har problemer med å skrive kort, så heller ikke i år kommer det julekort fra meg L Men har fått noen ord ned på dataen, så her kommer mine juleord til dere:

Fått fin julestjerne av pappan min <3

Julaften! I dag ER det jul! På ordentlig! Wiiiiihu!!

Endelig!! Jeg elsker jul, venter på den hele året! En barnslig glede når det kommer til jul. Familie- og vennetid!! Masse kos med dem! Deilig julemat, godis, filmer, besøk, kos foran peisen med familien. Nyte roen!

Det beste: Jeg hverken spiser eller drikker ting som heter noe med jul før julaften! Så i dag braker det løs, i dag er alt lov!! Naaam :)

Tid til ettertanke. Julen er ikke bare lek og moro for alle. Langt fra alle gleder seg. Kanskje har man mista en man er glad i, du selv eller en som er nær deg er alvorlig syk på sykehus eller hjemme, kanskje noen drikker for mye, opplever vold, vonde barndomsminner, man er ensom, du er skilt og får ikke feire jul med barna dine i år, det finnes så mange grunner..

En julaftenkveld var det en gutt som sto ute ved postkassestativet. Venninna til mamma spurte hvorfor han sto der. Det var jo kjempekaldt OG julaften!! Han ville ikke hjem. Hjemme hos han var det ingen god jul. Det er ganske trist når en liten gutt velger å stå ute i kulda på julaften! Krise at slike hjem finnes!

Mine tanker går i dag til dem jeg selv har mista, til dere som har en stol tom for første gang i år, til dere som er syke og ikke kan feire en vanlig jul, til dere som gruer dere på grunn av alkohol og krangling/vold! Hjertet mitt banker for dere i dag! Lysene skinner for dere! Håpet mitt brenner for at dere minst en gang i løpet av dagen skal kjenne stikk av glede i hjertene deres!! Kanske det kan bruse litt også.. Det er mitt juleønske for i år!

Jeg tenker ofte på dere, ikke bare nå i julen. Hverdagen deres er tøff ellers i året også! Håper flere gjør det samme. Sammen kan vi dra frem smil, gjøre hverandre godt! Hvis alle gir litt av seg selv, har vi gitt mye til sammen! Bry deg! Ønsk andre godt! Man skal ikke ha dårlig samvittighet fordi man selv har en god jul, tvert i mot! Men send en liten tanke til dem som du veit sliter. Det koster så lite og gjør så godt!

Jula er for meg hellig! Da skal man vise ekstra kjærlighet, nestekjærlighet, omsorg, ha tid til ettertanke, finne roen, kose seg med mat og godt, bry meg om andre, få være sammen med dem jeg er glad i! Nyte! Ikke stresse. Være glad, ha det godt. Takknemlig for livet mitt!

For tredje året på rad skal jeg feire julen som veldig syk. Mesteparten av julen skal feires i senga mi, helt mørkt, døra igjen, ingen lyder, maske foran øynene! Jeg skal feire med smerter, kvalme, slitenhet og all den andre dritten. Ganske trist. Men ikke noe å få gjort noe med!

Slik tilbringes det meste av min jul.. :(

Tiden jeg er oppe om kveldene skal nyyyytes! Det er jul! Jeg elsker jul! Det har ikke sykdommen klart å ta fra meg :) Julen skal bli fin til tross..!

JEG ØNSKER DERE ALLE FRA HJERTET MITT EN RIKTIG GOD JUL MED GLEDESSTIKK OG BRUS I HJERTENE DERES!! :)

 

Ta vare på hverandre, nyyyt!! Er du så heldig at du kan feire en god jul, vær takknemlig! :)

Lev! Elsk! Le! <3

Førjulstid

21.12.

Kjører bil selv. Leverer gave hos bestisen. Snakker litt med pappaen hennes, men dårlig tid. Skal til to av fadderbarna mine!! ::))

Julekongen på TV med fadderbarnjenta mi i armkroken og fadderbarngutten min sittende like på bortsiden.. Tull og tøys. Kiling. Ser på juletreet, kuler de har laga, istapper, fin pynt. Tydelig stolte og glad i treet. Opp for å leke. Ble styrt med en kontroll til en bil. Jeg lekte jeg ble styrt til å løpe rundt, hoppe, riste.. Barnelatter! Så var det deres tur til å styres :)

Julekveldsmat. Deilige rundtstykker med mye godt pålegg. Juice. Barnehistorier. Latter. Overtrøtthumor og latter :) Sitte på fanget, mange suss på kinnet av lille nydelige :)

Opp for å leke igjen. Først puslespill på 200 brikker. Jungelboken. Vi sang:"Ta livet, som det faller seg. Ja, ta det som det faller seg. Gi blaffen i bekymringer og le. HAHAHA", og gikk som Balloo som vrikker med rumpa. Ble visst kjedelig etterhvert å pusle, litt for mange brikker. Så ble det å spille tre på rad isteden. Vi vant litt alle sammen ;)

Nattaeventyr på senga, en på hver side av meg. Høne Pøne :) Ble visst kaldt, lillejenta måtte sitte under ponchoen sammen med meg, mys!

Nattaklemmer. Takk for i dag! Sove godt! "Var jeg der når de sov? Kunne jeg sove over? I natt? Og neste natt? Og neste natt? Og neste der igjen? Kunne jeg flytte inn?? Åja, kunne jeg ikke flytte inn?". Så søte <3 Lovte å komme snart igjen. Måtte hviskesynge første vers av "Ola Diger" til guttebassen før jeg kunne gå. Selv om vi hadde syngi den flere ganger allerede. Veldig morsom sang! :)

Satt å prata litt med kusina mi og mannen til slutt! Veldig koselig! Er så glad i dere alle fire!! Takk for at dere ba meg! Beste kvelden på lenge!! Veldig etterlengta å klare en slik kveld!

Litt bakover i tid:

Lørdag 15.12.
Bursdagen min!! Jeeeij! Klarte snakke med farmor på telefonen, det satte vi stor pris på begge to!! Gaver da jeg sto opp, moro!! Stor fest i heimen på kvelden!! Stua full med venner!!, ute for å sjekke livet en tur! Sååå gøy! Takk til alle som delte kvelden med meg! Takk til mamma og pappa som hjalp til på forhånd og lånte meg huset! Takk for god form denne dagen!

 

Søndag 09.12.2012
Juleverksted med noen av de nydeligste jentene jeg veit om! Klippa kurver på tull, ei skreiv julekort, vi baka lussekatter, drakk gløgg, spiste pepperkaker og mandariner. Lekte med Lycke! *Leketante* Utrolig koselig, skal bli en tradisjon!

Tirsdag 11.12.
Handle julegaver. Først på Triaden en tur, så Strømmen. Overkant av to timer til sammen. Hjem for å pakke inn.

Onsdag 12.12
Til Bjørkelangen, handla resten av gavene. Pakka inn da jeg kom hjem. Orker ikke å ha ting liggende.

Torsdag 13. og fredag 14.
Støvsugde hele huset, fant ut at det tok lenger tid enn å vaske hele leiligheten grundig!! Hva gir du meg? Vaska badet, laga geleshot, flytta på møbler så alle kunne sitte samla, rydda, satte frem godis og potetgull, glass, blomster, finne frem antrekket. Rett og slett gjorde alt klart! Sliten og vondt.. Men stolt av å ha klart :)

Vært i god form uka før bursdagen, fikk gjort mye i tillegg til behandlingene mine. Litt for mye!

Søndagen etter bursdagen var jeg SLITEN! Dette var jeg veldig forbredt på! Visste det kom en knekk etter bursdagen slik jeg har hodt på i det siste.. Kapitulerte etter å ha rydda en del fra gårsdagen. Formen ble bare verre mandag, enda verre tirsdag, og enda verre onsdag. Begynte å bli alvorlig bekymra. Skulle det rase nå? Før jul? Oh no!!! Krise!! Var skikkelig dårlig disse dagene!! Misunte dere som har juleferie! Jeg vil også ha juleferie fra denne drittsykdomnen.. Vil ha alle ferier som dere får, men nope. Like hardt vinter, vår, sommer, høst og jul. Ikke snakk om ferie! Den driter i høytider og alt som er! Enda en jul som syk går jeg og familien min i møte...

Heldigvis våknet jeg bedre torsdag. Fikk fiksa neglene på kvelden, levert noen gaver og kjøpt et par ting jeg trengte. Fikk besøkt ei gammel dame noen minutter også, ble mange klemmer og koselig prat!

Fredag var jeg bedt på kveldsmat hos fadderbarna mine! Håpet var at formen holdt seg til det, veldig spent! Og det gjorde den!! Hoppa av glede, smilte, dansa, lo!!!! Klarte til og med å kjøre bil til og fra selv, oh joy! Resten leste dere jo over. Måtte begynne med det BESTE i dette innlegget. Hadde en utrolig koselig og god kveld, varmer hjertet mitt så mye! Elsker de barna! Er så stolt av at de er MINE fadderbarn!!

I helgen skal vi kose oss og lage jul. Vi sparer alltid det til de siste dagene. Mamma og pappa skal vaske litt gulver og slikt. Jeg skal bare sette ut julepynt og pynte juletreet, kanskje vaske badet og vaske klær. Dekke på til julaften. Gleder meg til besøk av tante Else og farmor!!!! Ellers kommer et par venninner innom for å bytte gaver. Skal prøve å kose meg med en julefilm, Grevinnen og hovmesteren, familien, at det straks ringer inn til jul!

(Alle ting jeg er med på eller gjør skjer på kveldstid. Jeg klarer ikke noe på dagtid ennå..)

Hompetitten!

Føler jeg prøver å fortrenge dårlige dager nå som jeg har vært en del bedre. Nederlag. Vil ikke innrømme. Vil ikke skrive om dem, vil leve på en rosa sky! Vil ikke gjøre andre lei seg ved å si at jeg er dårligere. Vil ikke være en belastning. Alle blir så glade når de ser det går fremover, når jeg forteller om fremskritt. Jeg vil ikke dra dere ned igjen, det holder at jeg kjenner på det.

Om jeg har lært å sette meg selv først? Virker ikke sånn.. Får dårlig samvittighet på dårlige dager. Henger jo ikke på greip når jeg skriver det, men kjennes veldig riktig når jeg føler det.. Vil så veldig gjerne gjøre andre glad!
 
Men dårlige dager kommer. Den forbanna uroen! Hvor kommer den fra? Hvorfor? Kan den ikke slutte å dra meg ned? Og marerittene? Slutt!! Dere har vært der lenge nok, det holder nå! Våkne helt stiv, vondt overalt, andpusten og med hjertebank.. Ødelegger.
 
Vil bare at pila skal peke oppover. Men den peker både opp og ned og noen ganger rett frem.. På kryss og tvers! Blir helt forvirra! Er jo forberedt, veit at dårlige dager kommer. Så blir ikke skuffa, men redd for å skuffe dere rundt meg. Priser meg lykkelig for at jeg kommer meg raskere enn før! Men blir så utålmodig, vil oppoppopp!!
 
Vil bo alene, klare meg selv! VIL! Er så utrolig mye jeg vil! Blir irritert på meg selv! I stedet for å nyte alle fremskritt fullt ut, så ønsker jeg meg mer. Hvorfor er vi mennesker sånn? Ja, jeg er utrolig takknemlig for alt jeg nå kan! Virkelig! Men det er fortsatt så mye som mangler, store savn! Er jo ikke slik jeg vil leve.

Er redd dere rundt ikke forstår at jeg fortsatt er syk. At dere erklærer meg frisk, fordi jeg kan så mye mer. Men når jeg plukker de tingene jeg kan og legger dem på et brett, så er det så LITE i forhold til hva livet er. For meg er det kjempestort å klare å gå Elverhøyrunden en sjelden gang, den er lang for meg! Men likevel så kort. Det er stort å gå i trappa hver dag, men det er ikke lett, den kan være som et fjell! Får ikke blitt større at jeg kan kjøre bil selv på gode dager, men det er så begrensa hvor langt jeg kan kjøre! Fem-ti minutter? Hva er det? Det er en revolusjon for meg, men allikevel så trist å kjenne at sykdommen ikke gir slipp! Den sitter der hver eneste dag i form av alle symptomer dere veit jeg har! FORSVINN!!!
 
Redd for at dere skal tro jeg ikke er lykkelig nå. At jeg ikke setter pris på alt som går fremover. Fordi jeg forteller at jeg fortsatt er syk, fordi jeg forklarer at veien til å bli bra er nesten like lang som veien til å bli så syk, fordi jeg ser realiteten i øynene. Redd dere skal tenke at jeg er negativ! Jeg tar ikke av, men jeg nyter! Jeg er et eneste stort glis! Jeg ser at veien til å bli frisk kan være lang, men jeg er stolt av fremskritt! Det som for dere virker lite, er for meg SÅ stort! Noen ganger blir jeg flau når jeg skal fortelle om fremskritt, som at jeg kan drikke vann i blant, at jeg kan gå 500 meter, at jeg kan kjøre et par kilometer. Hva er vel det, tar jeg meg selv i å tenke? Er det virkelig noe å fortelle?? Folk må jo tro jeg er helt rar! Men blodet sitrer og bruser!! SE DA FOLKENS HVA JEG KAN!!! De tingene jeg opplever nå, er det kanskje minst to år siden jeg klarte å gjøre sist, det er fremgang så det lukter svidd asfalt! Og for hver gang jeg skal prøve igjen, så kan jeg gjøre ennå mer enn sist, det går fremover for hver gang! Selv om det er dager innimellom hvor jeg ikke klarer noe, så klarer jeg MER neste gang jeg prøver!! Det kiler i magen, fullt av sommerfugler. Jeg er stolt som et barn som sier: "Se hva jeg kan"! Lykkelig som et barn på julaften. Det blir stadig flere dager hvor jeg tenker: "Dette burde bli en offentlig flaggdag"! Det er så lite, men så stort! Endelig, etter seks år på vei ned, så går det opp. Blir helt galemathias av å kjenne på den følelsen!!
 
Ting jeg kan:
Drikke vann noen ganger uten å bli kvalm!!
Gå opptil en kilometer.
Treningsopplegg som tar ca. et kvarter, max annenhver dag. Kan velge mellom å gå tur, rokkering, stepmaskin, ulike øvelser på ball, eller en blanding av dette.
Gå i trappa hver kveld.
Være med å lage litt middag i blant.
Tømme drikke i glasset selv, for det meste.
Kjøre bil, maks halv time! Helst 5 minutter ;)
Være med på litt sosialt i helgene. Big smile!
Vaske klær.
Snakka i telefonen to ganger.
Kan planlegge litt frem i tid og tro på at det går bra.
Legge meg stort sett selv!! Mamma og pappa trenger ikke stå opp eller være oppe
med meg til jeg legger meg. For nå klarer jeg meg på badet selv og får beina opp i
senga ved egen styrke! Til og med tatt spensthopp opp i senga! :) Oh joy!! Stort skritt i selvstendig retning!
Være våken før på dagen, kanskje fra sånn litt før klokka 15. Stor fremgang fra 18-19 til 15!! Prøver å snu døgnet sakte, men sikkert, nå som jeg er litt sterkere. Hvis jeg snur det brått, blir jeg veldig urolig, så får ta baby-steps :)
Står opp 16:30/17.. Altså en til en og en halv time før.
Høre på litt musikk.
Lyder utenfor huset er ikke så plagsomme. (Innelyder tåler jeg fortsatt ikke)
Ta sol.
Har parkert rullatoren og trappeheisen.
Kjenne igjen meg selv mer når jeg er på fest, sprudlejenta kommer mer og mer frem.
Jeg kan føle litt igjen! Alt fra sinne til glede!! :)
Spille litt piano og synge til.
Være i leiligheten min! Største drømmen har begynt å gå i oppfyllelse! Som jeg har leeeeeeeengta etter å kunne ta den i bruk litt etter litt! Endelig!! Vært der to helger og skal prøve en gang til før jul :)
 
Det kommer stadig litt nytt, helt utrolig!! Sjekk den lange lista a! Hihi :)
 
Nå unner jeg dere rundt meg å tenke på noe annet!! Jeg vil ikke være i fokus. Vil ikke bli tatt hensyn til. Bli huska på! Bli tenkt på som at "Det jeg har er så lite mot hva Karine sliter med". Jeg vil spre glede, energi, lyspunkter! Jeg vil delta og hjelpe! Jeg vil være til stede og en som er i nærheten! En man kan regne med uansett tid og sted! Jeg vil tilbake til normalen.
 
Savner. Sinna. Lykkelig. Forvirra. Realist. Forbanna. Som er barn. Frustrert. Lengter. Drømmer. Lever.

Veldig happy for fremskritt!! ;)

Takk for juleverksted jenter <3

 

Sissel Kyrkjebø - You`ll Never Walk Alone

Var på julekonsert i Løken kirke i kveld med Stille natt ♥ Denne sangen ble sunget av Tor Endresen. Da rant noen tårer! Først og fremst rant tårene av takknemlighet for at jeg endelig har blitt bittelitt bedre og kan se litt av verden på gode dager! Det er så stort at jeg har ikke ord!!! Men de rant også for alle dere som følger meg gjennom stormen! Kunne ikke vært mer heldig! En stor takk rett fra hjertet! "At the end of the storm, There`s a golden sky" ♥

 

Ønsker av hele mitt hjerte alle en nydelig førjulstid <3

 

 

Ønskeliste.. Og liten oppdatering :)

Nå bruker jeg bloggen til noe jeg egentlig ikke har lyst til, legge ut ønskeliste... Siden jeg har bursdag rett oppunder jul får jeg mange spørsmål om ønsker nå om dagen siden det blir dobbelt opp. Det sparer meg veldig for energi å kunne legge ut noen tips her.. Håper dere forstår :)
 
·         Øverste ønsket er gavekort på Tilbords, eller deler til servicet mitt Magic:
1.      Frokosttallerken
2.      Asjett
3.      Ovalt fat i begge str.
4.      Rundt fat
5.      Salatbolle i alle tre str.
6.      Sausebåt og fat
7.      Kaffekanne
8.      Fløtemugge
9.      Sukkerkopp m/lokk

·         Nina hardangerbestikk:
1.      To stk. kakespader
2.      To stk. ostehøvler
3.      To stk. sauseøser
4.      Suppeøse
5.      18 stk. kakegaffler
6.      Åtte stk. kniver, gaffler, skjeer, teskjeer, dessertskjeer

·         Menu bordbeskytter sort (sånn som er rund og kan dras ut til et kryss) med magnet
·         Tre stk. Eva Solo tesiler sort
·         Stelton kaffekanne og brødpose i lys rosa
·         Drosselmeyer Nøtteknekker sort
·         The Hummingbird Bakery
·         Frustrerte fruer sesong 6,7 og 8



Jeg har hatt en periode nå hvor det har svingt veldig!! Fra ganske bra til skikkelig dårlig. Helt umulig å vite hvordan neste dag blir. Fått vært med på litt på kveldstid, det gjør skikkelig godt! Fredag og lørdag (i dag) har vært skikkelig dårlige dager. I går satt pappa ved senga mi i nesten fire timer, han synes jeg var så dårlig at han ikke ville gå fra meg. Jeg fikk den forferdelige uroen i kroppen som jeg blir slått rett i bakken av! Begynner komme meg litt nå.. Håper på stor bedring til i morgen, for da skal lille fadderbarnsnuppa mi feires!! Gleder meg skikkelig! Krysser alt jeg har! Hadde betydd MEST å få dra dit <3

Legger ut mer oppdatering snart :) Ha en strålende søndag folkens!!

Livet leker

I dag er det en uke siden jeg fikk mer energi, og det vaaaaaarer!! :)

På fredag bestemte jeg meg for å prøve leiligheten i helga! Skulle inn for å hente noe, og ville prøve å ligge over. Jeg følte meg trygg på at det ville gå bra! For første gang på nesten to år hadde jeg lyst og ork til å dra innover!

Lørdag kveld kjørte pappa meg inn. Trappene opp til 4. etg. gikk lett som en lek! Leiligheten min <3 Sukk!! Var rart å gå inn der, akkurat som livet har stått stille i to år.. Akkurat slik jeg føler det har gjort.. Jeg vinka hadet til pappa. Gikk inn på kjøkkenet, satte radioen på full guffe, rulla kjøkkenøya foran vinduet, åpnet vinduet på vidt gap og satt å så utover med et glass rødvin i hånda! Lykkerus! Livet var perfekt! Ikke til å tro! Smilte rundt og var så glaaaaaaaaad!! Endelig!!! Endelig, endelig, endelig!!!

Var der i to dager før jeg måtte hjem på grunn av behandlinger.. Jeg vil tilbake, snart!!

*Hoppe opp og ned av glede*

I dag (23.10) har min psykomotoriske fysioterapeut og jeg gått 1,5 km!! ENKOMMAFEM!! Det er jo bare helt sykt rart!! Ikke gått så langt på over TO år!!!!!!!! Fri som fuglen :)

Jeg lever, jeg vil, jeg kan!!

Det er så DEILIG å kunne legge ut slike blogginnlegg!! Er så jeg nesten ikke tror det er sant!

Livet leker og jeg leker tilbake :) <3

!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Glemmer ALLE dårlige dager akkurat nå!!

I dag har jeg gått ca. en halv kilometer sammen med fysioterapeuten min!! Hvor lenge siden er ikke det?? Var BARE deilig med litt regn og få røde roser i kinnene!!
Jeg har også kjørt bil alene, vært på butikken, tatt sol og kjørt hjem!!
Holdt på å gråte av glede da jeg kjørte inn på parkeringsplassen på butikken!! I sola smilte jeg rundt og det gjør jeg ennå! :) :) :)

Er ikke det en gla`dag kanskje?? Tenkte jeg måtte spre litt smil på en ellers så "trist" høstdag :)

HELT I EKSTASE!! :D

 

Hui hvor det går! :)

Kort innpå :)

Tirsdag var jeg KJEMPEdårlig!! Måtte ta flere beroligende, hadde smerter, var veldig urolig, kvalm og generelt ikke i form!!

I dag!! Har jeg kjørt bil til og fra solariumet selv!! Wiiihuuu!! Trykka godt på gasspedalen da, var så GØY!! :) Ikke kjørt alene på et og halvt år kanskje? Kjørte en gang i påsken som dere veit, men det var sammen med mamma..

Så her svinger det fra topp til tå :)

Søt overraskelse!

Lita snuppe som har tenkt på fadderen sin og jobba hardt!! Ikke noe gjør et fadderhjerte mer glad og rørt enn dette!! Søt liten pakke på trappa da jeg sto opp i går! Heldige meg :) SÅ glad i og savner deg masse!!!! <3

 

 

 

Fadderbarna mine <3 Mine største lys og stolthet :D

 

Søvnregistrering, planer og formen :)

Må fortelle at jeg onsdag 5.september gikk rundt huset!! Det er lenge siden! Gikk sammen med pappa, og jeg gikk ganske fort også! Utrolig gøy!! Ikke klart det igjen etterpå, men lever lenge på den J
 
Søvnregistreringen tok på, godt å være ferdig med den!
 
Dro inn til Ahus på onsdag (12.09). Mamma som kjørte meg innover i dag. Var fremme på avdelingen 13:45, ganske tidlig for min del.. Var så uvel da jeg dusja. Men måtte dusje så jeg fikk vasket og fønt håret, det måtte være helt tørt. Dessuten kan jeg ikke dusje før neste kveld pga alle ledningene. Uæk :/ Blei veldig kvalm og dårlig av kjøringen.
 
Men jeg slapp å vente da jeg kom frem, kom inn med engang. Så deilig!! Fikk påmontert 11 elektroder i håret, ansiktet og på haka, og to stykk på hver legg. Hang ledninger mellom alle disse som blei plugget i en maskin som blei festet på magen min med et belte. Fikk en nettinghette over hodet med bare hull til ansiktet, og en nettingtrøye for å holde ledningene og maskinen på plass. Rimelig ubehagelig, klødde så mye, og så ut som en selvmordsbomber.. Ikke noe lekkert syn ihvertfall... Har tatt masse bilder, men tør ikke legge ut ;)
 
Hun testet maskinen på dataen for å se at det var riktig montert. Jeg måtte tygge, blunke og slikt for å sjekke om det gjorde utslag på målingene. Det gjorde det. Dette tok vel rundt en haltime, tre kvartes tid tenker jeg. Så var det å reise hjem med alt dette på. Hadde med lue og skjerf, hjalp litt. Men folk glana no sykt på meg for det ;)
 
Var veldig sliten da jeg kom hjem, satt bare i godstolen og slappet av :)
 
Da jeg la meg, måtte jeg blunke med øynene 10 ganger for å signalisere at jeg skulle sove. Skal gjøre det hver gang jeg våkner og legger meg, så sjekker de målingene mellom blunkene for å se hvordan aktiviteten er når jeg hviler/sover. Jeg sovnet i 3-tiden, lenge siden sist! Og sov til klokka ni..
 
Holdt meg våken fra ni. For klokka 10, 12, 14, 16 og 18 skulle jeg legge meg til å hvile et minutt før klokkeslettet og prøve å sove i 20 minutter. Resten av tiden måtte jeg holde meg våken.
 
Jeg var så sliten!! Men fikk jo selvsagt ikke sove på kommando ;) Så da mamma kom for å si at jeg måtte være våken kl 10:20, ville jeg bare hvile og holde øynene lukket, kanskje jeg fikk sove snart om jeg fikk hvile litt til? Men nei, det var jo ikke lov.. Kjempet hardt for å holde øynene oppe den neste en og halve timen.. Dette gjentok seg hver gang etter hvileperioden ;)
 
Mamma passet på første gangen, de andre gangene var det brodern som passet på meg. Han kom hjem for å hjelpe meg med å holde meg våken, snilling :) Første gangen han skulle holde meg våken, så sa jeg at jeg bare ville sove og at jeg ikke ville fortsette opplegget. Han var redd vi måtte avbryte hele greia. Men det ordna seg til slutt, og etterpå sa jeg at han måtte holde meg våken uansett hva jeg sa :) Jeg lå hele dagen, klarte ikke å stå opp. Lå og så på CSI, det hjalp veldig på å holde meg våken! Men siste runden, sånn mellom 17 og 17:15 så tror jeg at jeg tok en liten dupp.. Jaja, fornøyd likevel jeg, som klarte å holde meg våken hele dagen utenom et kvarters tid :)
 
Måtte selvfølgelig fylle ut et spørreskjema.. Er alltid det uansett hvor jeg er ;) Og så måtte jeg fylle ut hvordan søvnen hadde vært, om det var vanlig i forhold til slik det pleier å være, om jeg sov de 20 minuttene, om jeg drømte, når jeg spiste, notere hvilke medisiner jeg tok under undersøkelsen og masse annet, husker ikke alt. Kunne ikke småspise eller spise tyggis, for da blei det utslag på tyggeelektroden hele tiden ;) Skulle egentlig ha sluttet med sovemedisinene to uker før undersøkelsen, men det blir jeg for dårlig av. Så jeg fikk lov til å fortsette å ta dem, selv under undersøkelsen.
 
Kunne forresten ikke bruke tlf. Kunne gjøre utslag. Uvant å legge den bort :)
 
Så bar det innover igjen for å fjerne alle elektrodene. Pappa og jeg på tur. Var vel fremme sånn i 20-tiden. Måtte være der innen 20:30. Også denne gangen fikk jeg hjelp med en gang. Hun var så søt og snill hun som tok dem av. Var så redd det skulle gjøre vondt for meg, for alle elektrodene var festa med tape. Så hun sa hele tiden at "nå er du snart ferdig" :) Jeg syntes ikke det gjorde vondt i det hele tatt, så det gikk helt fint. Var bare utrolig godt å få alt av!! Kjente meg så fri!!!

På hjemveien stoppa pappa og jeg på Sparbutikken i Fetsund for å kjøpe dansk gräddost, pappas favoritt :) (Må være den danske... Og da er Fetsund nærmest.) Han fikk en av meg ;) Blei et par tegneserier på meg og no yoghurt. Og selvfølgelig en sjokolade til hver :)

 SÅ GODT Å KOMME HJEM!!!!!!!! Og igjen!! Tusen takk for alle fantastiske meldinger begge dagene om hvordan det går med meg, at dere tenker på meg og håp om at dette ikke skal gjøre meg dårligere!! Amazing! <3

 
Det er nå litt over en uke siden jeg var ferdig. Formen har vært litt skrall, for å si det mildt, hatt noen dager hvor jeg har vært utrolig dårlig!! Minst like dårlig som før. Litt nedtur. Ikke klart å hente frem noe som helst disse dagene, bare sittet i godstolen og venta på at dette vonde skal gå over! Brukt rullatoren og trappeheisen hyppigere, måttet bruke belte i heisen noen ganger til og med. Fredag (21.09) spiste vi taco, og mamma hadde lagt lompene og skjella i folie. Da vi skulle åpne den, så begynte jeg nesten å gråte. Blei helt ødelagt av lyden. På kvelden ville jeg bare krype sammen som en ball, bli holdt rundt og bli fortalt at alt skal bli bra igjen! Har hatt noen dager hvor dette er det eneste jeg vil.. De første dagene etter søvnregistreringen hadde jeg enorme smerter i hele kroppen!! Det var til og med smertefullt under tunga!! Da er det vel ikke mange plassene igjen å få vondt på? Mye våkenhet og kjøring til og fra to dager på rad var mer enn kroppen ville finne seg i!
 
Jeg har fått mange meldinger av folk om at de er glade for at formen fortsatt går fremover. Det gjør den altså ikke, hatt en real nedtur egentlig. Men nå er de ferdige med å sprenge på utsiden for en stund, bare det vanlige bråket fra byggingen nå. Så jeg håper at det kan hjelpe meg til å bli bedre igjen nå som det har blitt roligere her..! Trenger å hente meg inn igjen etter den tøffe søvnregistreringen og masse sprengning som har pågått. Jeg har også hatt kraftige mareritt. Våkner opp i en helt forvridd stilling med kjempesmerter over alt! Kroppen pumper etter å ha vært redd i drømmen. Den ene dagen var jeg helt ute av meg, lei meg og sånn, etter drømmen. De tar på noe så forferdelig!! Så med masse hvile håper jeg å kunne melde om fremgang i formen igjen :)
 
Men jeg har klart å gjennomføre at farmor kom på middag forrige lørdag. Har hatt lyst til å be henne mange ganger, men hver gang har jeg måttet stryke det fra boka, vært for dårlig til å klare besøk L Men denne lørdagen gikk det, og rett før hun kom fikk jeg ekstra energi. Så jeg tulla masse og kosa meg med farmor!! Så godt :D Verdens fineste, beste farmor!! Har også fått hatt akupunktur og psykomotorisk fysioterapi. Fysioen blei litt mye, klarte ikke å fokusere med øynene til slutt :) Har også vært en liten tur på Villa Lier.. Der er det sååå mye lekkert nå! Blei en ny glinsende svart tights, en joggebukse, en cardigan med stjerner, en nydelig blondetopp, et skjerf og no interiør. Kjempestas vettu :) Stoppet på Rimi på vei hjem, og på vei ut fikk jeg se kusine Elisabeth. Løp henne i møte og ga en lang klem! Blei kjempeglad for å se henne igjen J Så er fornøyd til tross! Jeg har vært mye dårlig, men fått gjennomført det jeg måtte og klart to gøyale ting! :)
 
I dag (søndag) har Tine, Trine og Lycke vært hos meg!! Gleda meg så enormt til besøk!! Har kosa meg så fælt!! Fine jentene mine <3 Så glad i dere!! Har skravla masse og tulla med gulljenta mi :) Kom snaaart igjen!!! J
 
Ellers har jeg flere ting å se frem til nå!! Vært litt gal og bedt inn til litt forskjellig! Trenger så inderlig å ha noe å se frem til når formen er så dårlig som nå.. Så formen har å komme seg til dette(!!):
 
*Gleder meg så ille til neste lørdag! Skal på ølfestival! Da skal Larsen, Monsen og MorAdi på (u)tur og gjøre bygda utrygg!! Og lille MonaMin skal være med! Blir utrolig stas å se igjen masse kjentfolk!! Jeg skal ikke dit før sånn klokka 22:30/23 en gang, og være noen timer, men bedre enn ikke no :) Trine og jeg har hatt nedtelling i laaang tid J Under en uke igjen, knallert!

Billettene er klare, så er bare å vente på at det skal bli lørdag :)

*Har bedt to kusiner og to svigerkusiner, om jeg kan kalle dem det, søndag 7.okt. Bare skravle og kose oss! Gleder meg til å se dere igjen!! Fintfolk!

*Onsdag 10. oktober skal jeg på damenes aften på Villa Lier. Håper jeg endelig kan få vært med på det. Har hatt så lyst de andre gangene det har vært arrangert!

*Fredag 19. oktober skal ei annen kusine komme til meg. Skravlings står på planen ;)

*Lørdag 27. oktober har jeg invitert til "åpen kveld" her hjemme fra klokka 20.. Da kan alle som vil komme på besøk for å skravle og pjalle litt med meg! Blir alt fra gode venner til knallers familie!! Ta med godt humør og noe gladvann til å ha i glasset, så skal dette bli rektig så trevlig, som vi sier her ute!! Håper på stooooooort oppmøte!!! :) Kom Kom!!

*3.november er jeg bedt i 40-årslag til sniiiiiiille Preben!! Dette gleder jeg meg stort til!! Skal bli gøy å feire deg! Du fortjener en real fest!!

 
Og enda er det så utrolig mange flere jeg så inderlig gjerne vil se og skravle med igjen! Men får ta det litt etter litt, og kanskje smette noe innimellom :) Må få sett alle fadderbarna mine snarest hvertfall, de er så viktige for meg!! Så jeg får prøve å få til det et par kvelder i nærmeste fremtid! <3
 
I tillegg har jeg akupunktur og psykomotorisk fysioterapi hver uke, skal til frisøren, ha en legetime og en dag må jeg ta blodprøver. Spent på om jeg klarer å gjennomføre alt sammen! Men heldigvis har jeg så forståelsesfulle folk rundt meg, at om formen er skikkelig dårlig, så kan vi utsette det! Godt å vite :) Og i tillegg er alt på litt sen kveldstid, så jeg får hvilt godt ut, ladet opp og spist før det skjer noe. Så jeg har stor trua her nå altså!
 
Gøy å kunne planlegge litt igjen!! Det er lenge siden!! Selv om formen er dårlig nå, så satser jeg på rask stigning!:) Er klar over at jeg kan få flere nedturer, og at jeg derfor kanskje ikke får gjort alt. Men satser på solskinnsdager i hvert fall disse dagene jeg gleder meg sånn til! ;) Så er det i grunnen det samme hvordan formen er sånn ellers, hvis jeg får ekstra energi disse dagene :)
 
Skal oppdatere underveis, så dere kan følge med på om jeg klarer dette :) Jeg er i hvert fall ille spent!!
 
Har glemt å fortelle at jeg har klart å lese ut en bok. For et par uker siden kanskje? Joralf Gjerstad, Snåsamannen. Jeg har brukt noen måneder på den, men veldig mestringsfølelse i det jeg kunne lukke boka og vite at jeg hadde lest den fra perm til perm. Var en gave fra onkel, beste gaven på lenge!! Boka hadde litt stor skrift, mye luft og mange bilder. Så da jeg forsøkte meg på en krimbok, så klarte jeg ikke å få med meg noen ting av det jeg leste. Blei alt for tettpakka med tekst til at jeg klarte å konsentrere meg om lesningen og huske noe av det. Så det var litt trist, vil så gjerne lese bøker!! Men jeg skal prøve å få tak i den andre boken om Joralf, den første boken som blei skrevet av Snåsamannen. Kanskje jeg klarer å lese en også :) Virker som DEN herlige mannen!!! Får titte litt etter voksenbøker med litt større skrift og mye luft, kanskje biografier. dem liker jeg. Dem kan jeg legge bort i perioder jeg ikke orker lese. Krimbøker må liksom leses i et strekk :)

 
Har begynt med akupunktur. Er vel 3 uker siden første gangen, eller no sånt. Første uka hadde jeg behandling tre dager på rad. Hun er så snill, kommer hjem til meg på kvelden, siden jeg ikke klarer å reise ut, og i hvert fall ikke på dagtid. Da ville jeg ikke fått noe ut av behandlingen. Er veldig spennende å se om det kan hjelpe. Føler jeg oftere får bedre søvn i hvert fall, og det er jo kjempepositivt!! Hun sier hun kan kjenne at ting rører mer på seg i kroppen når hun kjenner på pulsene. Hun jobber med å bedre blodomløpet, søvnen, energi, smertene og alle disse tingene dere veit jeg sliter med. Hun mener at ved å bedre søvnen vil de andre tingene falle på plass naturlig. For det er søvn og hvile kroppen trenger for å lege seg selv. Dersom noe henger igjen når jeg begynner å bli bedre, skal hun gå mer spesifikt inn på de spesielle områdene. Nå behandler hun kroppen i sin helhet.
 
Nålene gjør faktisk litt vondt, men ikke mer enn man tåler. Alt i kroppen min står så stille fordi jeg må være så rolig. Så når hun setter nålene, begynner ting å røre på seg, og jeg får smerter langt utenfor nålestikket. Hun setter nåler på håndleddene, ved navlen, i hodet og på føttene. Hun jobber utfra å bedre hele kroppen under ett, og setter derfor nåler deretter. Hun setter på søvnpunktet, energipunktet og slikt. Mange som driver med akupunktur setter f.eks. nålene i smertepunktene, noe som ofte fører til at ME-pasienten blir dårligere fordi nålene da tapper energi. Vanskelig å forklare, men føler meg trygg på at jeg har funnet riktig akupunktør. Hun kan en del om ME, har forstått hva det er. Jobbet med noen andre som har hatt det, som har blitt bedre/friske! Hun jobber med å få bort symptomene. Det vil ta tid, noen måneder hvertfall. Sykdommen har vart så lenge, så kroppen vil ikke tåle å bli plutselig frisk.
 
Hun driver også med fotsoneterapi, så jobber med smertene, fordøyelsen og slikt ved å massere under føttene. Veldig rart at hun kan kjenne alle kroppsdelene under foten :)
 
Til slutt bruker hun moksa (litt usikker på hvordan det skrives). Er en sigarettlignende greie full av kinesiske saker ;) Hun tenner på den slik at den gløder og holder den over flere punkter på ryggen. Veldig behagelig faktisk :)
 
Spent på hvordan utfallet blir om noen måneder!! Må prøve alt!! Er ihvertfall veldig klar for bedring og mer søvn!! :)
 
Fått noen oppmuntringer i det siste J Her er et par av dem J

Kjempedeilig kake fra verdens beste tante May!! Rakk jo ikke ta bilde før vi måtte smake;)

 

Skrapelodd og koselig kort fra snilleste tante Edith!! Og plastikkglass og en søt liten skål fra mamman min <3

 

Jeg er så heldig!!!

 

To måneder med det rare i!

To måneder har gått siden Ullevåll, mye har skjedd. Noe helt fantastisk! Noe veldig vondt :( Det har vært vanskelig å skrive nå, for noe er veldig uvirkelig og vanskelig å tro på. Det andre har plaget hjertet mitt så mye at jeg ikke har klart å finne ordene til å skrive om noen av delene. Over en måned har gått, og jeg har ikke klart å sette ord på dette, jeg har hatt det for vondt i en tid hvor jeg skulle vært i ekstase.. Men nå prøver jeg, føler dere fortjener å vite.
 
Begynner med det gode:
 
For første gang på fem og halvt år har jeg kjent bedring. For første gang kunne jeg kjenne at noe i meg gikk opp, ikke ned. Først var det bare en følelse av at noe var i endring, dette varte i ca. to uker. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var.
 
Så begynte det å skje ting. Litt etter litt, en dag av gangen. Jeg kunne plutselig lese litt mer i tegneseriene, jeg kunne noen få ganger velge meg ut et stykke i avisa som jeg tillot meg å lese, jeg kunne begynne å parkere rullatoren og gå rundt i huset ved egen styrke og balanse, jeg kunne noen ganger gå opp trappa, og gå den ned veldig lett. Jeg kunne ta solarium igjen, denne gangen med musikk! Jeg klarer fortsatt ikke radio, men musikk i solariet går fint. Jeg har til og med ligget og dansa og sunget (lavt;)) med til musikken når jeg ligger der. Jeg har smilt J Jeg har hatt to besøk, et av kremen over alle kremer: jentene mine (Savna Carina og Silje:() og et besøk av min fantastiske venninne Jane og fadderbarnet mitt Aksel <3 Sist, men ikke minst, en dag jeg reiste meg opp fra senga kjente jeg et skikkelig gledeskick! OOOOOOOO!! Det er lenge siden jeg har kjent på den sparkende gleden!!
 
Det hele var så uvirkelig for meg, så jeg turte ikke tro på det selv. Turte ikke fortelle det til noen. Ikke engang til mamma, pappa og brodern. Jeg gikk noen dager og kjente på det for meg selv. Dette kunne vel ikke være sant? Dette måtte være et blaff før det store smellet, måtte det ikke? Men smellen kom ikke.
 
Jeg er ikke i like god form som de to dagene tidligere i år hvor jeg har fått skikkelig opptur med mye energi og lyst til å gjøre masse. Fortsatt er jeg veldig dårlig, og fortsatt er veien så uendelig lang til å bli frisk. Men på sykehuset sa de at sykdommen har snudd dersom jeg får noen dager etter hverandre som er litt bedre.. Og det har jeg hatt nå!! Det varte i to-tre uker (Fra slutten av juli til begynnelsen av august) disse små vidunderne som kom trillende som perler på en snor. Da jeg fortalte det til mamma og pappa etter noen dager, da jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, begynte pappa å gråte av glede og mamma så bare ut til å ikke forstå hva jeg sa.
 
Vi tar ikke av av glede, vi har gått på mange smeller før. Følelsene blir dempet av redsel, men kanskje vi må finne frem noe glede og håp igjen?:)
 
Jeg har ikke villet fortelle det til så mange, redd for at dere ikke vil forstå at veien til å bli frisk er nesten like lang som veien til å bli dårlig. Men når noen har spurt, har vi ikke klart å lyve. Da har vi fortalt at jeg KANSKJE har nådd bunnen, at det har vært små fremskritt, men at vi bare må se an fremover hva som skjer. Jeg var nesten sinna da mamma fortalte det til noen, var så redd for å få en baksmell som gjorde nyheten helt verdiløs. Men så er det viktig å dele det gode som skjer, ikke bare det dårlige! Og mest av alt ville jeg rope det ut så alle kunne høre det, men jeg turte ikke.. Så jeg har ikke prøvd å holde det skjult for noen, jeg har bare vært så redd for hva som vil skje dersom jeg forteller det.. Men når roper jeg det ut til hele verden!!
 
Jeg har fortsatt problemer med å tro på dette. Venter på smellen. Er jeg virkelig bedre? Drømmer jeg? Men jeg drømmer ikke.. Jeg gjør ikke det! Jeg klarer ikke alt hele tiden, en ting per dag maks og gjerne hviledager mellom hver ting. Det som varer lengst er pausene mellom hver gang jeg bruker rullatoren. Den kan stå parkert flere dager i strekk :)
 
Etter de to-tre ukene hvor formen var bedre har jeg hatt dager som er helt pyton, dager der alt er som før.. Fått smeller hvor jeg har hatt det så ille at jeg tror at jeg skal dø. Men jeg kommer meg fortere enn før. Det tar ikke uker lenger, men dager. Så kommer disse dagene snikende innimellom igjen, hvor ting kjennes ok, dager hvor jeg er bedre enn på det dårligste. Fortsatt veldig syk og ikke mye bedre, men det kjennes mer ok for det. Fordi jeg klarer en av disse tingene som jeg har nevnt.
 
Jeg prøver nå endelig å glede meg over dette som jeg har fått i gave! Det er både bursdag, 17. mai og julaften på en gang for meg, dersom det er sant at jeg nå har nådd bunnen. At jeg fra nå av skal begynne på veien oppover. Nedturene blir lettere å takle når jeg veit at neste steg er opp, ikke videre ned!
 
Jeg krysser ihvertfall alt jeg har å krysse!!
 
Det vonde:
 
Dette skriver jeg ikke fordi jeg vil fortelle at det er slutt mellom Christian og meg, at jeg er single. Det er faktisk vanskelig å dele, det er privat. Men jeg ønsker å fortelle om at det å være kjærester i en så vanskelig situasjon ikke er lett, og at det kan ende med at det blir slutt. Så mye smerte og sykdom er så altoppslukende at følelsene kan bli borte hos begge to. For mange med sykdom ender det slik. Man kjemper så hardt for å komme seg igjennom, og man mister noe på veien, dessverre! Og jeg vil dele at selv om det gjør forferdelig vondt, og alt virker håpløst, hvor går veien videre nå, klarer jeg det alene? Så kan man klare å finne tilbake til et eget ståsted. Klare å kjempe videre i sykdommen på ”egenhånd”. Stå støtt, finne nye mål og nyte de andre man har rundt seg!
 
Jeg har sendt dette til Christian og han har godkjent at jeg legger det ut. J
 
Sjokket kom 24. juli. Christian orka ikke mer. Visste ikke om han klarte stå ved min side lenger og være min støtte. Jeg skreik av smerte! Ba deg om å ikke gå fra meg nå! Dette klarer jeg ikke takle, jeg trenger deg. Jeg skalv! Bare når du holder rundt meg, blir verden bra igjen for en liten stund. Bare du kan fjerne meg fra smertene. Du var her i mange timer og vi snakket og gråt sammen! Fine du!
 
Vi tok en pause, han skulle få tid til å tenke og kjenne etter hva han ville.
 
I to uker bare gråt jeg, måtte ta beroligende og tenkte kun en tanke: "Kom tilbake til meg, vær så snill, kom tilbake til meg"!! Det var så tøft! Så sykelig vondt! Skulle jeg måtte kjempe denne kampen videre uten han? Var det rettferdig? Skulle han fortsette livet sitt mens jeg måtte ligge tilbake her? Han hadde lovet å kjempe sammen med meg, vi skulle være et team. Og skulle han gå fra meg nå som jeg begynte å bli bedre? Nå som vi endelig sakte, men sikkert, skulle få realisere drømmene vi har snakket om. At jeg kan komme litt til Oslo igjen, være med ham på ting i blant osv.. Alle delmålene mine forsvant. Jeg hadde ikke noe å se frem til. Nå må jeg bo hjemme ennå lenger enn jeg drømte om.
 
Dette overskygget totalt det største som har skjedd meg på fem og halvt år: at jeg kjente bedring. Jeg kjente ikke glede over det i det hele tatt, det hadde ingen betydning! Hvordan skulle jeg klare kampen videre? Hva skulle bli mine nye delmål? Hvordan skulle jeg finne et nytt ståsted i sykdommen hvor bare jeg skulle stå? Hva skulle jeg ha å se frem til, noe å glede meg til når bedre dager kom? Jeg hadde ingen svar. Ønsket bare å dele alt med deg. Alt var bare trist og håpløst.. Og det var da jeg forsto at dette ikke er meg. Jeg måtte begynne å ta tak. Jeg er ikke en som depper, graver meg ned og ikke ser fremover. Jeg måtte finne tilbake til den Karine jeg kjenner.
 
Jeg er en kjemper. Jeg er ikke avhengig av andre for å klare noe. Jeg har alltid sagt "Taler søl", og det skal jeg jammen nå også. Jeg skal knekke sykdommen på egenhånd.. Dessuten har jeg verdens fineste venner og familie som støtter og er der for meg 110% absolutt hele tiden! Jeg kunne ikke vært heldigere. Jeg forsto at ekte venner og familie er de eneste som står gjennom last og brast, de er de eneste man kan stole på at vil være der gjennom alt! Jeg slutta med beroligende, begynte å jobbe med meg selv. Og da jeg til slutt skulle være ærlig med meg selv, så følte ikke jeg heller det jeg burde føle for ham. Jeg hadde ikke gjort det på lenge. Jeg ønska det så inderlig, trengte deg så sårt, ville så gjerne at det skulle være oss to! Håpa at når jeg blei frisk, så ville alt bli som før. Jeg hadde aldri kommet til å gå fra deg, ikke etter alt det du har gjort for meg! Du er et fantastisk menneske! Takk for tiden du har vært min! Takk for at du sto ved min side i den verste perioden i mitt liv!
 
Jeg forstår godt at om man han mulighet til å pakke tingene sine og gå videre i livet uten denne sykdommen, så tar man den sjansen. Jeg skulle så inderlig gjerne gjort det selv, men kan ikke :( Nå måtte du tenke på deg selv, nå var det tid for deg. Vi skulle ikke gå under begge to! Jeg sier ikke at du tok beina på nakken og løp, for det har du ikke gjort. Du har fortsatt valgt å være vennen min, fortsatt valgt å være der for meg. Men du har muligheten til å redde deg selv, og med det er du heldig! Jeg forstår at sykdommen gjorde deg vondt også, at du ikke kunne være glad når du var i denne situasjonen. At det gjorde noe med følelsene dine. Jeg er lei meg for at det var sykdommen min som gjorde deg vondt. Men som vi snakket om så følte ingen av oss det vi burde føle når vi var ærlige mot oss selv. Det er vanskelig å holde på følelser i en slik situasjon, det blir så mye smerte og vondt at man bare prøver å holde ut. Det var så godt å ha deg her! Du strålte opp og gjorde dagen min gladere! Det måtte bli slutt, vi var ikke de rette for hverandre, men det gjør noe så inni granskauen vondt for det! Og det kommer det til å gjøre lenge! Du betyr så mye for meg, du har hjulpet meg gjennom den verste perioden i mitt liv. Nå må jeg forsøke å klare resten selv med hjelp fra alle mine gode mennesker.
 
11. august blei det altså slutt. Du kom hit og vi snakket sammen hele kvelden. Hva vi snakket om blir mellom oss.. Men vi snakket så fint og du lytta til alt jeg trengte å fortelle deg. Det gjorde godt, jeg fant litt tilbake til roen i meg. Vi gråt og holdt rundt hverandre. Og vi bestemte oss for å være venner. Heldigvis! Det kjennes godt og riktig! Jeg savner deg fortsatt utrolig mye, savner alle tingene som bare var våre, rart å ikke sende melding så ofte og ringe nattapå, og når jeg hører en bil utenfor, håper jeg det er du som kommer for å glede meg med ditt smil og impulsivitet.. Tenker også ofte på at det er leit at du ikke får oppleve meg som kjæresten din som frisk igjen, at vi ikke skal få dele det gode sammen igjen. Du har sagt at du har lyst til å besøke meg, gleder meg til det:)
 
Jeg gråter når jeg skriver dette. Det gjør fortsatt så utrolig vondt. Det var som å få revet av et plaster, hvor tryggheten min brått forsvant. For alltid veldig glad i deg, det skal du vite!
 
Takk til alle dere jeg føler er de ekte støttene i mitt liv, som har sendt og fortsatt sender melding dag og natt for å høre hvordan det går med meg! For noen mennesker dere er! Og spesielt du Trine har stått meg ekstremt nær i denne tiden! <3 Du forstår så inderlig og bryr deg så uendelig, du har hjulpet meg så igjennom det her! Det har betydd og betyr så utrolig mye at jeg eier ikke ord! Det hjelper meg så veldig med det vonde, med savnet og ensomhetsfølelsen at jeg blir tenkt på av dere, at dere bryr dere om meg. Det blir svakere for en liten stund.. Det er lettere å takle det vonde når jeg får styrke tilsendt fra dere via de mest omsorgsfulle ord! Hva i all verden skulle jeg ha gjort uten dere? Enda en gang får jeg bekreftelse på hvem som er de viktigste personene i mitt liv, de som bryr seg mest om meg! Dere er engler!!
 
Ved og ha tatt tak i meg selv, prøvd å finne tilbake til den jeg er, og ved all støtten jeg har fått fra dere rundt meg, føler jeg endelig at jeg begynner å stå på bena igjen! Jeg begynner å kjenne glede over å bli bedre, jeg har også fått en del andre ting jeg nå ser frem til å gjøre når kroppen friskner litt! Mål med venner og familien hjelper meg til å se fremover, jeg har noe å glede meg til! Tur med venna mine, hotelltur med brodern (med spa!!), show med familien og så veldig mye mer har jeg nå å se frem til!
 
Livet blir ikke alltid slik vi forestiller oss det, men det kan vel komme noe godt ut av forandringer også?

 TAKK!!!

Litt om nå:

Formen nå om dagen er ikke kjempebra.. På utsiden bygges det et nytt boligfelt og siden det er mye berg her så sprenges det. De sprengte tre dager forrige uke, skal sprenge hele denne uka og noe neste uke. Lørdag skulle det være rolig så jeg kunne hvile meg litt opp igjen, men da var det noen andre som reiv et hus, så det bråkte hele dagen frem til kvelden. Fredag og lørdag blei jeg så dårlig at jeg til og med mistet taleevnen. Kan tenke deg hvordan det var for ei skravlebøtte som meg J Søndag var det heldigvis rolig, og jeg kom meg litt igjen, godt! Så får vi bare se hvordan uka blir.

 
Ellers skal jeg på Ahus for søvnregistrering denne uka. Skal innover i morgen for å få satt på 11 elektroder på hodet (da blir jeg sikkert fin;)) og to på hver legg. Må være der før kl. 14, så det blir en liten utfordring. Blir sendt hjem igjen etterpå. Skal registrere søvnen i løpet av natta, men da er jeg jo våken.. Og så må jeg være våken nesten hele torsdagen, bortsett fra kl. 10, 12, 14, 16 og 18 hvor jeg skal legge meg et minutt før og prøve å sove i 20 minutter. Resten må jeg være våken. Jeg sovner jo ikke akkurat på kommando, så jeg blir nok utrolig sliten av dette.. Må inn til Ahus igjen for å ta av elektrodene innen kl 20:30. Så jeg er forberedt på å bli veldig dårlig nå, gruer meg til dette opplegget.. Vil ikke ødelegge formen. Men jeg håper på rask bedring om jeg får hvile nok!:)
 
Jeg var på musikkfestivalen her hjemme lørdag 1. september. Jeg hvilte helt til 19:30 før jeg spiste mat, for så å ordne meg. Så gøy å sminke seg og fikse håret. Antrekket lå klart fra torsdag av J Var der kl 22:45 og var ute helt til klokka 4!!!!!!! Er jo en evighet siden jeg klarte det! Var så utrolig morsomt å treffe igjen venner, snakke og klemme! Jeg gikk på høye hæler (!) og smilte hele kvelden! Og jeg har smilt hver dag etter det, kommer på morsomme ting fra kvelden og er bare utrolig lykkelig for å ha opplevd en slik kveld! Lever lenge på den!!:)

Klar for festeligheter :)